Perruchet-effekten, oppkalt etter Pierre Perruchet, er et psykologisk fenomen som demonstrerer en adskillelse mellom bevisst forventning til en hendelse og styrken eller hastigheten til en respons på denne hendelsen. Dette kan illustreres gjennom sekvensielle analyser av påfølgende forsøk, for eksempel ved blinkereflekstrening, elektrodermale sjokk og oppgaver med signaler om å handle eller ikke handle.
Denne effekten utfordrer de tradisjonelle teoriene om assosiativ læring, hvor den automatiske dannelsen av forbindelser mellom to hendelser står i sentrum. Ifølge denne tilnærmingen vil gjentatt sammenkobling av hendelser forsterke den assosiative styrken av den betingede responsen. Perruchet-effekten argumenterer imidlertid for at den rasjonelle resonneringen rundt forholdet mellom to hendelser kan påvirke den bevisste forventningen til neste hendelse, noe som er et vesentlig avvik fra styrketeorien i assosiativ læring og forventningsteorien i proposisjonell læring.
Perruchet-effekten gir et annet perspektiv på betinget læring ved å peke på en form for ikke-lokal påvirkning på atferd. Dette stiller spørsmål ved oppfatningen om at bevisste slutninger om relasjonene mellom hendelser er resultatet av menneskelig betinget respons og utfordrer enkeltprosesseringsmodellen på proposisjonell læring.
Pierre Perruchet førte først en øyeblikkrefleks betingningsparadigme i 1985 for å evaluere forventningsteorien i menneskelig betinging. Her ble en nøytral betinget stimulus – en musikktone – parret med en ubetinget stimulus – en luftpust av nitrogen gass (US) til deltakernes øyne. Etter flere forsøk med nitrogen gass luftpuster rett etter tonen, forventet man at deltakerne ville vise en betinget respons – øyeblinking – når tonen ble presentert alene.
Forskningen viste at den bevisste forventningen om stimuli er viktig for å generere betingede responser, som demonstrert i elektrodermale betingningsparadigmer. Reaksjonstids paradigmer ble også utviklet for å undersøke Perruchet-effekten i andre betingningsformater. Deltakerne viste generelt en kortere ytelsestid, men redusert forventning om oppgavens utseende i neste forsøk, noe som viste den samme adskillelsen fra betingede responser.
Perruchet-effekten gir støtte til dual-prosesseringsteorien, som tar hensyn til både primitive, implisitte systemer for automatiske linkformasjoner og bevisste, anstrengte systemer for kontingens slutninger i assosiativ læring. Dette utfordrer den alternative enkelt-prosesseringsteorien, som foreslår at assosiativ læring bare avhenger av det ikke-automatiske, bevisste systemet for proposisjonelle evalueringer.
Gjennom å betrakte effekten av Perruchet, kan vi begynne å forstå de komplekse sammenhengene mellom bevisst forventning og betinget respons i menneskelig læring. Denne innsikten kan gi oss verdifulle verktøy for å forstå og forbedre læringsmetoder og utdanningsstrategier.
Kilde: Perruchet effect – Wikipedia