straffesaker

I vår digitale tidsalder er det få områder som ikke påvirkes av teknologiske fremskritt, og rettssystemet er intet unntak. Den nylig vedtatte “Forskrift om elektronisk kommunikasjon med domstolene” har som mål å fremme en mer effektiv og sikker tilnærming til domstolsprosesser. Men hva betyr dette egentlig for advokatbransjen og andre aktører i rettsvesenet? Er vi vitne til en ny æra innen rettspraksis, eller er det utfordringer som vil følge med denne digitaliseringen?

Formålet bak forskriften

Først og fremst, la oss se nærmere på hensikten bak denne forskriften. Formålet er å tilrettelegge for en sikker og effektiv bruk av elektronisk kommunikasjon med domstolene. Det er et ønske om å gjøre det enklere for advokater, sakkyndige, meddommere, og til og med selvprosederende parter å kommunisere med domstolene. Men hvordan oppnår forskriften dette?

Virkningsområdet for forskriften

Forskriften er omfattende og dekker en rekke områder innenfor det juridiske landskapet. Den gjelder for elektronisk kommunikasjon i nettportalen og ved systemintegrasjon. Dette inkluderer sivile saker, saker som er reist for jordskifteretten, straffesaker, og krav om salær fra det offentlige rettet mot domstolene. Det er med andre ord en bredde i anvendelsesområdet som gir mange parter muligheten til å dra nytte av den elektroniske kommunikasjonen.

Hvem kan delta i nettportalen?

Et viktig aspekt ved forskriften er hvem som har lov til å delta i nettportalen. For å kunne sende inn og motta dokumenter elektronisk, må brukere være registrert i nettportalen. Dette åpner opp for et bredt spekter av aktører, inkludert advokater, salærberettigete, sakkyndige, meddommere, selvprosederende parter og til og med privatpersoner. Registreringen som bruker skjer ved utfylling av et elektronisk skjema utformet av Domstoladministrasjonen.

Plikten til elektronisk kommunikasjon

En viktig ting å merke seg er at plikten til elektronisk kommunikasjon gjelder så lenge vedkommende er registrert som bruker av nettportalen. Dette betyr at advokater og andre aktører i rettssystemet må være forberedt på å omfavne denne måten å samhandle med domstolene på.

Grunnlovens § 97 fastslår at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. Dette betyr at en lov ikke kan gjelde for handlinger eller forhold som fant sted før loven trådte i kraft. Hensikten med denne bestemmelsen er å sikre rettssikkerheten og forutsigbarheten for borgerne, ved å hindre at de kan bli straffet eller rammet av andre rettsvirkninger for noe de gjorde før loven ble vedtatt.

I en rettslig sak om domstolenes prøvelsesrett overfor Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser fra 2012, ble det reist spørsmål om tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97 var i strid med det faktum at spørsmålet om gjenåpning av straffesaker etter domfellelsen var overført fra domstolens kompetanse til en særskilt Gjenopptakelseskommisjon. Høyesterett kom til at anførselen om at dette var i strid med tilbakevirkningsforbudet ikke kunne føre frem. Høyesterett viste til at det klare hovedprinsippet er at Grunnloven § 97 ikke hindrer anvendelse av nye prosessuelle regler på eldre forhold, selv om det skulle medføre at stillingen for den person det gjelder, blir mindre gunstig.

Andenæs og Fliflet i boken “Statsforfatningen i Norge” (10. utgave, 2006) har også hevdet at nye prosessuelle regler kan anvendes på eldre forhold, selv om det kan medføre at stillingen for personen blir mindre gunstig. Dette synspunktet er også lagt til grunn i en annen avgjørelse fra Høyesterett, Rt-2010-1008 avsnitt 17.

Høyesterett i storkammeravgjørelsen uttalte at det kan være nødvendig å gjøre visse reservasjoner når det gjelder anvendelse av nye prosessuelle regler på eldre forhold dersom de prosessuelle endringene skjer mens en sak står for domstolene. Imidlertid var ikke dette tilfellet i den aktuelle saken som ble behandlet av Høyesterett.

Det vises også til forholdet til Grunnlovens § 88 i merknaden til storkammeravgjørelsen. Grunnlovens § 88 slår fast at Stortinget ikke kan gi bindende instruksjoner til domstolene i enkeltsaker eller saker som er under domstolenes behandling. Høyesterett påpekte at spørsmålet om Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser ikke var en instruks fra Stortinget, men en lovendring som var vedtatt av Stortinget. Derfor fant Høyesterett at spørsmålet om prøvelsesretten til domstolene ikke var i strid med Grunnlovens § 88.