En kjennelse er en beslutning tatt av en domstol, enten i en sivil sak eller i en straffesak. Kjennelsen innebærer avslutning av behandlingen av saken eller en selvstendig del av den, uten at selve hovedspørsmålet i saken blir avgjort. Dette betyr at kjennelsen ikke tar stilling til skyld eller uskyld, eller til selve kravets berettigelse i sivile saker.
Kjennelser anvendes i flere situasjoner, blant annet når en sak blir avvist eller hevet, altså avsluttet før full behandling. Avvisning kan skje dersom det foreligger formelle mangler ved saken, for eksempel at saken er reist for feil domstol eller at saksøker ikke har rettslig interesse i saken. Heving av en sak kan forekomme hvis partene inngår et forlik, eller hvis saksøker trekker saken tilbake.
I tillegg til disse tilfellene er det flere andre situasjoner hvor lovgivningen spesifikt bestemmer at en beslutning skal kalles kjennelse. Dette kan inkludere prosessuelle avgjørelser som ikke nødvendigvis avslutter saken, men som er viktige for sakens videre behandling, for eksempel avgjørelser om bevisførsel eller saksbehandlingstiltak.
En kjennelse blir alltid avsagt i et rettsmøte og må være begrunnet. Behovet for en begrunnelse er for å sikre at avgjørelsen kan forstås og vurderes, både av partene og av en eventuell overordnet domstol ved anke. Begrunnelsen gir innsikt i domstolens resonnement og de rettslige vurderingene som ligger til grunn for beslutningen.
Den som er uenig i en kjennelse, har som regel rett til å anke den. Ankeadgangen varierer imidlertid avhengig av hvilken type kjennelse det er snakk om, og hvilken domstol som har avsagt den. Ved en anke vil en overordnet domstol kunne prøve både faktiske og rettslige sider ved kjennelsen.
Kjennelser spiller en sentral rolle i rettsprosessen ved å sikre effektiv saksbehandling og ved å gi klare rammer for hvordan en sak skal behandles videre. De gir også partene mulighet til å få prøvet prosessuelle avgjørelser på nytt, noe som bidrar til rettssikkerheten.
