Domstolloven § 146 regulerer når et prosesskrift eller en forkynnelse avbryter en frist. Bestemmelsen skiller mellom to situasjoner. Den ene gjelder forkynnelser som må skje innen en frist. Den andre gjelder meddelelser, begjæringer, erklæringer og tilsvarende rettergangsskritt som skal avgis innen en frist. Felles for begge er at loven knytter fristavbruddet til handlinger som den profesjonelle parten faktisk rår over: innlevering til rette mellomledd, eller avsendelse via korrekt elektronisk kanal.
For forkynnelser er utgangspunktet at fristen er avbrutt når skriftet før fristens utløp er avgitt til den offentlige tjenestepersonen som skal utføre forkynnelsen. Det samme gjelder når skriftet i rett tid er overlevert til tilbyder av posttjenester eller til den telegraf- eller telefonstasjon som skal utføre forkynnelsen eller bringe skriftet til nevnte tjenesteperson. Funksjonen til disse «mellomleddene» er å gjøre fristavbruddet forutsigbart: når avsender ikke lenger har rådighet over forsendelsen, regnes fristen som avbrutt.
Ved elektronisk kommunikasjon er regelen mer direkte: fristen avbrytes ved avsendelse til riktig elektronisk adresse. Loven legger dermed skjæringspunktet til avsendelsestidspunktet, ikke til domstolens mottakstid. Hovedpoenget er risikoallokering. Avsender bærer risikoen frem til rett kanal er brukt og sendingen faktisk er sendt; deretter går risikoen over.
For kommunikasjon som ikke er forkynnelse, men som består i å avgi en meddelelse, begjæring eller erklæring innen en frist, er hovedregelen parallell. Det er tilstrekkelig at skriftet før fristens utløp er avgitt til posttilbyder eller den telegraf- eller telefonstasjon eller offentlige tjenesteperson som skal bringe skriftet frem. Ved elektronisk kommunikasjon avbrytes fristen igjen ved avsendelse til riktig elektronisk adresse.
Bestemmelsen er supplert av to viktige presiseringer om elektroniske løsninger. For det første: dersom bruk av bestemte elektroniske løsninger er obligatorisk etter domstolloven § 197 a tredje ledd, skal fristen avbrytes ved bruk av disse løsningene. Det betyr i praksis at der Aktørportalen er påbudt for advokater og autoriserte advokatfullmektiger, må fristavbrytende innsending skje i portalen. Postlegging, e-post til domstolen eller opplasting uten å fullføre «signer og send» vil ikke være tilstrekkelig. Unntak kan gjelde ved dokumentert teknisk svikt, men da er adgangen og vilkårene regulert i forskrift og veiledninger, og innsending i portalen må normalt etterfølge straks systemet er tilgjengelig igjen.
Regelen om gjentakelse av rettergangsskritt er en sikkerhetsventil. Dersom skriftet ikke kommer frem, eller forkynnelsen ikke blir utført, må skrittet gjentas innen én uke etter at parten fikk eller burde fått kunnskap om hindringen. Er den opprinnelige fristen kortere enn én uke, gjelder i stedet en gjentakelsesfrist av samme lengde som den opprinnelige. Loven fastsetter i tillegg en absolutt ytre grense: ble rettergangsskrittet ikke foretatt ved rekommandert brev eller telegram, må det likevel senest gjentas innen én måned fra det opprinnelige skjæringstidspunktet, og da ved elektronisk oversendelse som er bekreftet mottatt, rekommandert brev, telegram eller bevislig overlevering til rette mottaker på bestemmelsesstedet. For elektronisk kommunikasjon er disse fristene strammere: én dag for den relative fristen og én uke for den absolutte fristen.
Det ligger flere praktiske konsekvenser i denne strukturen. Advokater og prosessfullmektiger må knytte friststyringen til det formelle skjæringstidspunktet i § 146, ikke til interne «sendt»-kvitteringer uten rettsvirkning. I portalløsninger holder det ikke å laste opp dokumentet; handlingen må fullføres med signering og innsending. Ved postforsendelse må man sikre dokumentasjon på innlevering før fristens utløp, fordi det er dette som bærer fristavbruddet.
For parter som ikke omfattes av obligatorisk digital kommunikasjon, oppstiller bestemmelsen reelle valgmuligheter. Elektronisk innsending til korrekt adresse gir fristavbrudd ved avsendelse, mens postinnlevering gir fristavbrudd ved overlevering til posttilbyder. Valget får betydning i ettertid dersom sendingen blir forsinket eller ikke kommer frem. Da avgjør § 146 tredje ledd hvilke gjentakelsesfrister som løper, og hvilke formkrav som gjelder for at gjentakelsen skal være rettidig og gyldig.
§ 146 må også ses i sammenheng med de rettslige rammene for digital kommunikasjon. Domstolloven § 197 a åpner for å påby bestemte løsninger og for å fastsette krav om signering, autentisering og integritet. ELSAM-forskriften konkretiserer dette og angir hva som er «betryggende teknisk løsning». Følgen er at den som er underlagt slike plikter, ikke kan velge en annen kanal for fristavbrudd, med mindre forskriften uttrykkelig åpner for det ved teknisk svikt.
Historisk har Høyesterett understreket hovedregelen om postinnlevering som fristavbrytende handling. Lovgiver har senere presisert at når elektroniske løsninger er påbudt, må fristavbrudd skje i disse løsningene. Den systematiske sammenhengen er da at § 146 fortsatt gir et generelt rammeverk for fristavbrudd, men at forskrift og særregler styrer kanalkravet for bestemte aktører og sakstyper.
I praktisk friststyring bør man derfor gjøre tre vurderinger i fast rekkefølge. Først: er man adressat for obligatoriske krav til elektronisk kommunikasjon i saken? Deretter: hvilken handling etter § 146 avbryter fristen for den konkrete prosesshandlingen (forkynnelse, meddelelse, begjæring, erklæring)? Til sist: foreligger det noen risiko for at handlingen ikke blir fullført, slik at gjentakelsesreglene i tredje ledd kan bli aktuelle, og må man sikre dokumentasjon som dekker de formkrav loven stiller?
Fristnøkler etter domstolloven § 146
Forkynnelse: frist avbrytes ved overlevering til riktig forkynnelsesledd før fristens utløp.
Meddelelse/begjæring/erklæring: frist avbrytes ved innlevering til posttilbyder eller rette mellomledd før utløpet.
Elektronisk: frist avbrytes ved avsendelse til riktig elektronisk adresse; ved pålagt løsning skal portalen brukes.
Gjentakelse ved svikt: innen én uke (eller samme lengde som opprinnelig frist hvis den er kortere), og senest innen én måned – med skjerpede frister én dag/én uke ved elektronisk kommunikasjon.
Bestemmelsen gir dermed et presist system for skjæringstidspunktet ved fristavbrudd, forankret i hva parten faktisk gjør. Når handlingen er riktig og rettidig, er fristen avbrutt. Når handlingen svikter, utløses en kort gjentakelsesmekanisme som redder fristen dersom parten reagerer raskt og oppfyller formkravene. Og når forskrift krever bruk av bestemte digitale løsninger, er disse den eneste gyldige kanalen for fristavbrudd for de aktørene det gjelder.
Kilder (etter innlegget):
– Domstolloven § 146 (Lovdata). Lovdata
