Tvisteloven § 9-13 gir oss retningslinjer for hvordan retten skal lede og styre hovedforhandlingen, og la oss nå utforske disse bestemmelsene i en mer sammenhengende fortelling.
Ved åpningen av hovedforhandlingen har retten en viktig plikt. Den skal forsikre seg om at alle forutsetninger er tilstede for at forhandlingene kan avvikles i samsvar med de tidligere fastsatte rammene under saksforberedelsen. Dette inkluderer å sikre hensiktsmessig saksavvikling og kontrollere at alle praktiske forhold er på plass.
Videre har retten en viktig oppgave med å sørge for at hovedforhandlingen skjer effektivt og konsentrert, uten unødig tidsspille for alle involverte parter, inkludert retten selv, partene i saken, vitnene og sakkyndige. Det betyr at retten skal unngå forhandlinger om saker som ikke er relevante for den konkrete saken, unødvendige repetisjoner, overdrevent omfattende behandling av saker, og andre spørsmål som allerede er grundig drøftet.
Dersom det er avtalt eller fastsatt tidsrammer for innlegg eller bevisføring, er det rettens plikt å påse at disse tidsrammene blir holdt. I tillegg kan retten, om nødvendig, foreta avskjæringer for å sikre en effektiv og konsentrert saksbehandling.
Det er viktig å understreke at rettens beslutninger i denne sammenheng ikke kan ankes, noe som gir retten stor handlefrihet når det gjelder å styre hovedforhandlingen. Likevel bør det være et mål at behovet for å bruke slike hjemler blir minimalt. Loven oppfordrer til aktiv saksstyring gjennom hele saksforberedelsen og den påfølgende styringen forut for hovedforhandlingen. Denne saksstyringen bør bidra til at retten og partene utvikler en felles forståelse av de sentrale tvistepunktene og hva som bør være fokus under hovedforhandlingen.
Selv om retten har betydelig frihet til å gripe inn, er det viktig at dette gjøres på en måte som skaper forståelse og aksept hos partene. Dette forutsetter at retten har klare forestillinger om hva som er sentralt i saken før hovedforhandlingen starter.
Tvisteloven § 9-13 er utformet for å sikre at rettssaker blir behandlet på en effektiv og rettferdig måte, samtidig som partenes rettigheter og behov ivaretas. Retten har dermed et betydelig ansvar for å lede hovedforhandlingen på en måte som bidrar til en forsvarlig og rettferdig saksbehandling.
