regler

I juridiske saker spiller forholdet mellom advokater, vitner og sakkyndige en avgjørende rolle. Reglene for hvordan advokater bør håndtere disse forbindelsene er klart definert for å sikre integritet og rettferdighet i rettssystemet.

En viktig regel er at advokater har adgang til å henvende seg til enhver tredjeperson som kan ha relevante opplysninger for saken. Dette gjelder uavhengig av om personen allerede er utpekt som vitne av motparten. Det er viktig å merke seg at enhver person som kan bidra med informasjon i saken, anses som en tredjeperson i denne sammenhengen. Advokaten kan derfor kontakte dem for å belyse sakens fakta og omstendigheter.

Når det gjelder vitner som har en spesiell tilknytning til motparten, bør advokater utvise ekstra forsiktighet. I slike tilfeller bør advokaten ikke kontakte vitnet uten å varsle motpartens advokat på forhånd. Dette er en viktig regel for å unngå mulige interessekonflikter og for å opprettholde integriteten i saken.

I sivile rettssaker er det også viktig å merke seg at kontakt med oppnevnte sakkyndige bør skje gjennom retten. Direkte henvendelse til sakkyndige er imidlertid tillatt i situasjoner der det er hensiktsmessig og hvor kontakt gjennom retten ville være problematisk. I slike tilfeller må retten og motparten også informeres om henvendelsen og svaret.

Disse reglene er utformet for å sikre at advokater opptrer profesjonelt og respektfullt overfor vitner og sakkyndige i juridiske saker. De er også utviklet for å unngå etiske dilemmaer og sikre en rettferdig rettssak for alle parter involvert. Ved å følge disse retningslinjene kan advokater bidra til å opprettholde integriteten i rettssystemet og sikre rettferdige utfall i juridiske saker.

Tvisteloven § 18-4 er en bestemmelse i norsk rett som regulerer adgangen til å trekke et krav fra behandling i en rettssak.

Hovedregelen i første ledd i § 18-4 er at dersom et krav er forkynt for motparten eller satt frem i rettsmøte, vil tilbaketrekking av kravet føre til at kravet anses som oppgitt. Dette betyr at kravet ikke lenger kan gjøres gjeldende i saken, med mindre motparten samtykker i dette eller kravet tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.

§ 18-4 andre ledd inneholder imidlertid unntak fra hovedregelen, og angir tre tilfeller der kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis. Disse tilfellene er hvis motparten samtykker i frafallet, hvis motparten ikke har inngitt tilsvar, eller hvis motparten har påstått behandlingen av kravet avvist.

I tredje ledd av § 18-4 reguleres adgangen til å frafalle krav ved behandlingen i forliksrådet. Her kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.

Fjerde ledd fastslår at det ikke kan reises ny sak om kravet før idømte sakskostnader tilkjent motparten er betalt. Dette betyr at en part som har trukket et krav fra behandling, ikke kan reise ny sak om samme krav før eventuelle sakskostnader er betalt.

Det er viktig å merke seg at tilbaketrekking av et krav kan få alvorlige konsekvenser for den som trekker kravet. Dette kan føre til at man taper saken, og må betale motpartens sakskostnader. Det kan også hindre en part i å reise samme krav på nytt i en senere sak, med mindre sakskostnadene er betalt.

I tillegg kan det være uheldig å trekke et krav fra behandling dersom det er et sterkt og godt underbygd krav. Dette kan føre til at man går glipp av en mulighet til å få en rettslig avgjørelse som støtter kravet.

Konklusjonen er derfor at det kan være viktig å tenke seg godt om før man trekker et krav fra behandling i en rettssak, og å vurdere alle konsekvensene grundig før man tar en beslutning. Tvisteloven § 18-4 gir en god oversikt over adgangen til å frafalle et søksmål, og hvilke betingelser som oppstilles i den forbindelse.

Advokaters håndtering av vitner og sakkyndige i advokatpraksis

En gjennomgang av tvisteloven § 18-4: Frafall av søksmål og betingelsene for å trekke et krav fra behandling