Høyesterett, den øverste domstolen i Norge, har en fundamental rolle i rettssystemet. Grunnloven fastslår klart og tydelig at Høyesterett skal dømme i siste instans. Dette prinsippet har betydelige implikasjoner som er avgjørende for rettspleien i landet.
Først og fremst innebærer dette at sivile tvister og straffesaker som tidligere har blitt anket fra tingretten og lagmannsretten, blir endelig avgjort i Høyesterett. Selv i saker preget av tvil og hvor flere løsninger er mulige, er det Høyesterett som har det endelige ordet. Avgjørelser kan ikke ankes videre i det norske rettssystemet. Dette er en konsekvens av domstolenes grunnleggende oppgave med å opprettholde samfunnsfreden ved å løse konflikter.
For det andre betyr det at Høyesterett, som domstol, og ikke den lovgivende eller den utøvende makten, har ansvaret for å løse konflikter. Dette prinsippet er en direkte følge av maktfordelingsprinsippet, som ble formulert av Charles Montesquieu i verket “Om lovenes ånd” fra 1748, slik det ble forstått på Eidsvoll i 1814.
Selv om den sentrale grunnlovsregelen om Høyesterett har blitt revidert flere ganger siden den ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, står det grunnleggende prinsippet om at Høyesterett dømmer i siste instans fast. Det er dette prinsippet som fortsatt er grunnlaget for rettssystemet i dag.
