Magna Carta, som opprinnelig ble formulert som “Magna charta libertatum,” og er også kjent som “The Charter of Liberties,” markerer en avgjørende hendelse i Englands historie. Den ble inngått den 15. juni 1215 mellom kong Johan av England, som ofte ble omtalt som “Johan uten land,” og adelen og geistligheten. Magna Carta inneholdt bestemmelser som tildelte adelen og geistligheten spesielle rettigheter, spesielt når det gjaldt beskatning, samtidig som den tvang kongen til å dele sin makt med de øverste stendene. Dette historiske dokumentet regnes som fundamentet for det engelske parlamentet og representerer begynnelsen på konstitusjonelt styre.
Kjernen i Magna Carta er bestemmelsen som fastslår at ingen frie menn kan bli arrestert, ekskludert fra samfunnet eller straffet på annen måte uten en rettferdig dom, gitt av sine likemenn og i henhold til landets lover. Denne fundamentale rettigheten har siden blitt en hjørnestein i rettssystemet og en viktig symbol på individuell frihet.
Bakgrunnen for Magna Carta kan spores tilbake til normannernes erobring av England i 1066 og Englands vekst på 1100-tallet. På dette tidspunktet var den engelske monarken en av de mektigste i Europa, takket være en avansert sentralisert styreform som kombinerte normanniske og angelsaksiske tradisjoner. Imidlertid begikk Johan alvorlige feilgrep da han kom til makten tidlig på 1200-tallet.
Hans første feilgrep var måten han hadde kommet til makten på, noe som førte til en generell mangel på respekt. Da Rikard Løvehjerte døde i 1199, var det to kandidater til tronen: Johan og hans nevø Arthur av Bretagne, som befant seg i Normandie. Johan tok Arthur til fange, og han ble aldri sett igjen. Selv om det aldri ble bevist at Johan hadde myrdet ham, ble det generelt ansett som en skamplett på hans rykte at han var villig til å eliminere en slektning for å sikre sin egen makt.
Hans andre feil var hans nederlag i krigen i Frankrike. Filip Augustus av Frankrike erobret de fleste av de engelske besittelsene i landet, og de engelske baronene presset Johan til å gjenerobre dem. Etter åtte år prøvde han å gjøre det, men led et avgjørende nederlag i slaget ved Bouvines i 1214.
Den tredje alvorlige feilen var hans inngripen i en konflikt med kirken om utnevnelsen av en ny erkebiskop av Canterbury. Johan ønsket å utnevne en av sine egne menn, mens kirken insisterte på Stephen Langton. Konflikten varte i flere år, og til slutt satte paven hele landet under interdikt i 1213, noe som førte til at Johan måtte gi etter.
Dette førte til et opprør blant baronene, som tok kontroll over London med makt den 10. juni 1215. De tvang kongen til å signere et dokument kjent som Baronenes artikler, og den 15. juni ble kongens segl festet til dokumentet på en eng ved Runnymede. Dette markerte fødselen av Magna Carta, som raskt ble distribuert til embetsmenn som sheriffer og biskoper.
Den mest betydningsfulle klausulen for kongen på den tiden var nr. 61, kjent som “sikkerhetsklausulen.” Den etablerte en komité av 25 baroner som kunne møtes når som helst for å overprøve kongens avgjørelser. De hadde rett til å håndheve dette ved å beslaglegge kongens slott og eiendommer hvis de anså det som nødvendig, uten å risikere å bli anklaget for høyforræderi. Dette prinsippet, kjent som inndragning, hadde tidligere blitt brukt mot personer som ikke betalte gjeld eller nektet å følge dommer. Med Magna Carta ble dette prinsippet for første gang brukt til å begrense en konges makt. I tillegg måtte kongen sverge troskap til komiteen.
Johan hadde imidlertid ingen intensjon om å overholde dokumentet, siden han hadde blitt tvunget til å signere det under trussel om maktbruk. Så snart baronene hadde forlatt London, brøt han alle løfter, og dette utløste umiddelbart en borgerkrig kjent som Baronenes første krig. Paven støttet nå kongen og erklærte Magna Carta som en skamfull og tvunget avtale. Paven avviste enhver idé om slike rettigheter og hevdet at det undergravde Johans verdighet.
Borgerkrigen endret karakter da Johan døde av dysenteri den 18. oktober 1216. Hans ni år gamle sønn Henry ble tronarving, og rojalistene trodde at opprørsbaronene ville være mer villige til å sverge troskap til en barnekonge. Så han ble raskt kronet som Henrik III i slutten av oktober 1216. Krigen ble avsluttet kort tid etter, og den 12. november 1216 ble Magna Carta på nytt utstedt av kongens regenter. Noen av bestemmelsene, inkludert klausul 61, ble utelatt. Året etter ble det igjen utstedt av regentene. I 1225, da Henrik III fylte atten år, utstedte han sin egen kortere versjon med kun 37 artikler, som er kjent som den tredje versjonen. De tidligere utstedt av regentene var praktisk talt identiske og blir sett på som to versjoner av den andre.
Henrik III styrte England i hele 56 år, den lengste regjeringsperioden for en engelsk monark i middelalderen. Da han døde i 1272, hadde Magna Carta blitt en integrert del av det engelske rettssystemet, noe som gjorde det svært vanskelig for fremtidige monarker å oppheve det. Henriks sønn, Edvard I, utstedte den fjerde og siste versjonen den 12. oktober 1297 som en del av statutten Confirmatio cartarum. Selv om selve Magna Carta var i samme form som den korte versjonen Henrik hadde utstedt i 1225, ble det nå inkorporert i en større sammenheng.
Hver gang dokumentet ble utstedt, ble det laget flere kopier for å sikre at alle involverte fikk sitt eksemplar. Noen av disse kopiene har overlevd til i dag, og noen er til og med utstilt offentlig. Den originale versjonen signert av Johan i 1215 er dessverre gått tapt. Fire kopier fra dette året eksisterer fortsatt, to i British Library, en i Lincoln Castle og en i Salisbury-katedralen. Det er tretten kopier av senere versjoner, hvorav fire stammer fra 1297, mens de resterende er tidligere versjoner.
I 1952 kjøpte den australske regjeringen en av kopiene fra 1297 for 12 500 pund. En annen kopi ble kjøpt i 1984 av Perot Foundation, og denne ble utlånt til National Archives and Records Administration i Washington D.C. inntil den ble lagt ut for salg i desember 2007.
Magna Carta forblir et symbol på frihet og maktbegrensning, og dens innvirkning på utviklingen av moderne konstitusjonelle prinsipper kan ikke overvurderes. Dette dokumentet har skapt et varig arv som fremdeles lever videre i dagens samfunn. Det minner oss om viktigheten av å beskytte individuelle rettigheter og begrense makten til de som styrer oss. Magna Carta er en evig påminnelse om at ingen, uansett hvor mektige de måtte være, er over loven, og at frihet er en verdi som alltid vil være verdt å kjempe for.
Kilde: Magna Carta – Wikipedia
