Lovgivende makt

I Englands historie har writs, eller skriftlige pålegg, spilt en avgjørende rolle i den rettslige utviklingen. Daterende tilbake til 1100-tallet, representerte de en fundamental del av rettssystemet. Disse skriftlige instrumentene fungerte som kongelige stevninger og var avgjørende for enhver som ønsket å forfølge en sak for retten.

I stedet for å ta rettssaken i egne hender, måtte en som følte seg utsatt for urett, henvende seg til lordkansleren og be om at en writ ble utstedt på kongens vegne. Writen var i praksis et pålegg til den saksøkte, som påla vedkommende å rette opp urettferdigheten begått mot saksøkeren. Dette kunne innebære krav om å betale en gjeld eller på annen måte kompensere for den lidte skaden. Hvis den saksøkte ignorerte pålegget, var rettslige konsekvenser uunngåelige, og vedkommende måtte møte for retten.

Writs fulgte et standardformat, og dersom det ikke fantes en passende writ for den aktuelle situasjonen, kunne saksøkeren ikke fremme saken for retten, med mindre lordkansleren utviklet en helt ny type writ. Dette betød i praksis at lordkansleren hadde en betydelig lovgivende makt, som opererte utenfor parlamentets kontroll.

Som tiden gikk, begynte en ny rettslig tilnærming å utvikle seg. Denne tilnærmingen bygget på prinsippet om equity, eller rettferdighet, og var mindre formell enn de tradisjonelle writs-prosedyrene. Equity-systemet vektla mer rimelighetsbetraktninger og gav rettsinstansene større skjønn i å avgjøre saker.

Writs var dermed ikke bare et redskap for rettslige prosesser, men også et vitnesbyrd om den komplekse utviklingen av Englands rettssystem. De reflekterte maktforskyvninger og endringer i samfunnets behov for rettferdighet. Writs er en essensiell del av Englands juridiske arv, som formet landets rettssystem gjennom århundrene.

I det norske demokratiske systemet er maktfordelingen mellom de ulike statsmaktene en hjørnestein for å sikre rettferdighet og beskytte borgernes rettigheter. Selv om Stortinget er den lovgivende myndigheten, og regjeringen er den utøvende, er det også viktig å ha en uavhengig instans som kan sørge for at lovene og beslutningene som blir truffet, ikke bryter med Grunnloven eller krenker individuelle rettigheter. Dette er der rollen til domstolene trer inn.

Kontroll av lovgivning:

Domstolene har myndighet til å sette til side lover som er vedtatt av Stortinget hvis de mener at loven er i strid med Grunnloven. Dette kan skje hvis loven bryter med de konstitusjonelle rettighetene til innbyggerne. Høgsterett er den høyeste rettsinstansen i landet og har ansvaret for å kontrollere om Stortingets lovgivning er i samsvar med Grunnloven i de sakene de behandler. Det er viktig å merke seg at domstolene ikke kan initiere saker selv for å kontrollere lover. De kan bare gjøre det når andre bringer saken inn for retten.

Kontroll av regjeringens avgjørelser:

Domstolene har også myndighet til å vurdere avgjørelser tatt av regjeringen eller forvaltningsorganer i enkeltsaker. I slike tilfeller vurderer domstolene om forvaltningen har handlet i samsvar med loven. De kan også vurdere om avgjørelsen er basert på riktige fakta og korrekt saksbehandling. Hvis domstolene finner feil i avgjørelsen, for eksempel utilbørlig eller grovt urimelig skjønn, kan de erklære avgjørelsen som ugyldig.

Høgsterett som vaktbikkje:

Høgsterett spiller en avgjørende rolle i å sikre at de andre statsmaktene ikke overskrider sine fullmakter eller handler i strid med Grunnloven. Selv om det skjer sjeldent, har Høgsterett tidligere satt lover til side for å opprettholde rettferdighet og rettssikkerhet. Dette viser viktigheten av en uavhengig og kompetent domstol som kan fungere som en vaktbikkje i det norske demokratiet.

Samlet sett er domstolenes rolle i norsk statsforvaltning essensiell for å opprettholde rettsstaten, beskytte borgeres rettigheter og sikre at de andre statsmaktene handler i samsvar med loven og Grunnloven.

Writs: En rettslig mekanisme i Englands historie

Kontroll med maktbalansen: Domstolenes rolle i norsk statsforvaltning