Begrepet schizotypi henviser til en teoretisk modell innen psykologi, der et spekter av personlighetskarakteristikker og erfaringer strekker seg fra normale dissosiative, fantasifulle tilstander til ekstreme sinnsstemninger relatert til psykose, spesielt schizofreni. Schizotypi foreslår et kontinuerlig personlighetsspekter, en idé som er i direkte kontrast til en kategorisk oppfatning av psykose, der psykose er ansett som en spesifikk (vanligvis patologisk) mental tilstand som en person enten har eller ikke har.
Bakgrunn og Utvikling
Det var Emil Kraepelin, en kjent psykiater, som først knyttet seg til den kategoriske fremstillingen av psykose. Kraepelin utformet kriterier for den medisinske diagnosen og klassifiseringen av forskjellige former for psykotisk sykdom. Han skilte mellom dementia praecox (nå kjent som schizofreni), manisk depressiv galskap og ikke-psykotiske tilstander. Moderne diagnostiske systemer som brukes i psykiatrien (som DSM), holder fast ved denne kategoriske synsvinkelen.
På den annen side trodde psykiater Eugen Bleuler ikke at det var en tydelig grense mellom fornuft og galskap. Han mente at psykose bare var en ekstrem manifestasjon av tanker og atferd som kunne være til stede i varierende grader i befolkningen. Denne tanken om psykose som et spekter ble videre utviklet av psykologer som Hans Eysenck og Gordon Claridge. De ønsket å forstå uvanlige variasjoner i tanke og atferd i lys av personlighetsteori. Eysenck visualiserte kognitive og atferdsmessige variasjoner som danner en enkelt personlighetstrekk, psykotisisme.
Begrepet ‘schizotypi’ ble først introdusert av Meehl et al. i 1964, ved å undersøke uvanlige opplevelser i befolkningen og gruppering av symptomer hos personer diagnostisert med schizofreni. Claridges arbeid antydet at dette personlighetstrekket var mer komplekst enn tidligere antatt og kunne deles opp i fire faktorer.
Hovedelementer i Schizotypi
For det første er det “uvanlige opplevelser”, som er tendensen til å ha uvanlige oppfattende og andre kognitive opplevelser, som hallusinasjoner, magiske eller overtroiske tro og tolkninger av hendelser. Dette aspektet er også ofte referert til som “positiv schizotypi” og “kognitiv-perseptuell” schizotypi.
For det andre er det “kognitiv desorganisasjon”, en tendens til at tanker blir avsporet, desorganisert eller sidesprang. Dette aspektet er også ofte referert til som “desorganisert schizotypi”.
Den tredje faktoren er “introvert anhedonia”, en tendens til introverte, følelsesmessig flate og asosiale atferd, knyttet til en mangel på evne til å føle glede fra sosial og fysisk stimulering. Dette aspektet er også ofte referert til som “negativ schizotypi” og “schizoidia”.
Det fjerde og siste elementet er “impulsiv ukonformitet”, tendensen til ustabil stemning og atferd, spesielt med hensyn til regler og sosiale konvensjoner.
Schizotypi, Mental Helse og Mental Sykdom
Selv om schizotypi har som mål å reflektere noen av egenskapene som er til stede i diagnostiserbare psykiske sykdommer, betyr det ikke nødvendigvis at noen som er mer schizotypal enn noen andre, er mer syk. Visse aspekter av schizotypi kan være gunstige. Både uvanlige opplevelser og kognitive desorganisasjonsaspekter har blitt knyttet til kreativitet og kunstnerisk prestasjon.
Nøyaktig hva forholdet mellom schizotypi og diagnostiserbar psykotisk sykdom er, er fortsatt kontroversielt. En av nøkkelspørsmålene forskere har stilt er at spørreskjema-baserte målinger av schizotypi, når de analyseres ved hjelp av faktoranalyse, ikke antyder at schizotypi er et enhetlig, homogent konsept. De tre hovedtilnærmingene har fått merkelappene ‘kvasi-dimensjonale’, ‘dimensjonale’ og ‘fullt dimensjonale’.
Schizotypi kan reflektere en kognitiv eller biologisk sårbarhet for psykose, selv om dette kan forbli sovende og aldri uttrykke seg, med mindre det utløses av passende miljøhendelser eller -forhold (som visse doser av stoffer eller høye stressnivåer). Videre studier er nødvendige for å utdype forståelsen av schizotypi og dets rolle i psykisk helse.
Kilde: Schizotypy – Wikipedia
