I argumentasjonens fagre verden finnes det et konsept kjent som ‘ensidig argumentasjon’. Dette innbegriper et scenarium hvor bare de støttende argumentene for et gitt forslag er presentert, mens motargumentene bevisst blir utelatt. Dette kan være en fristende taktikk for mange, men den innebærer en betydelig fallgruve i forhold til ærlig og balansert kommunikasjon.
Den kjente filosofiprofessoren Peter Suber har bemerket at en ensidig argumentasjon ikke nødvendigvis gjør et argument ugyldig. Den kan heller ikke nødvendigvis undergrave argumentets lydighet. Problemet med denne taktikken er at den kan overtale oss selv og leserne våre til å tro at vi har sagt nok til å vippe bevisbyrdens vekt og dermed rettferdiggjøre en dom. Men hvis vi har vært ensidige, har vi ikke sagt nok til å rettferdiggjøre en dom. Motargumentene kan faktisk være sterkere enn våre egne. Vi vil ikke vite det før vi undersøker dem. Så ensidigheten betyr ikke at premissene våre er falske eller irrelevante, bare at de er ufullstendige.
Når vi formulerer rasjonelle budskap, står vi overfor et valg. Skal vi velge en ensidig argumentasjon, eller skal vi presentere et tosidig argument? Det første alternativet presenterer bare argumentets positive side, mens det andre presenterer begge sider. Valget avhenger av hvilket som best dekker våre behov og målgruppens type. Generelt sett fungerer ensidige argumenter best med publikum som allerede er positive til budskapet ditt. Tosidige argumenter er best med publikum som er imot ditt argument, er bedre utdannet, eller allerede har blitt eksponert for motargumenter.
Ensidig argumentasjon er et propagandaverktøy som manipulerer publikums oppfatning av et problem ved å understreke den ene siden og undertrykke den andre. Dette kan oppnås gjennom mediaskjevhet, bruk av ensidige vitnesbyrd, eller ved å sensurere kritikernes stemmer. Denne teknikken er ofte brukt i overtalende taler av politiske kandidater for å diskreditere deres motstandere og gjøre seg selv mer verdig.
Opprinnelsen til begrepet stammer fra magikerenes knep med å “stokke kortene”, som innebærer å presentere en kortstokk som ser ut til å være tilfeldig blandet, men som faktisk er “stokket” i en bestemt rekkefølge. Magikeren kjenner rekkefølgen og kan kontrollere resultatet av trikset. I poker kan kortene stokkes slik at visse hender deles ut til visse spillere.
Denne metoden kan brukes innenfor ethvert emne og har et bredt spekter av bruksområder. Når et bredt spektrum av informasjon eksisterer, kan fremtoningen manipuleres ved å fremheve noen fakta og ignorere andre. Dette kan være et verktøy for interessegrupper, eller de gruppene med spesifikke dagsordener. For eksempel kan en verveplakat fokusere på et imponerende bilde, med ord som “reise” og “eventyr”, mens den plasserer ordene “verv deg for to til fire år” på bunnen i en mindre og mindre merkbar skriftstørrelse.
Til syvende og sist, er ærlig og balansert kommunikasjon en dyd vi bør alle strebe etter. Ensidig argumentasjon kan gi kortvarige fordeler, men i det lange løp kan det skade troverdigheten vår og underminere våre beste intensjoner. Ved å legge frem alle sider av saken kan vi tillate mottakerne av budskapet vårt å ta informerte valg basert på et helhetlig bilde, og det er til syvende og sist det mest hederlige vi kan gjøre.
Kilde: Cherry picking – Wikipedia