Rettsprosessen i Norge er bygget på prinsippet om kontradiksjon, hvor partene presenterer og imøtegår hverandres argumenter og bevis. En sentral komponent i dette systemet er bruk av vitner. Noen vitner gir informasjon basert på personlig erfaring eller observasjoner, mens andre – sakkyndige vitner – gir faglig innsikt basert på deres spesifikke kompetanse og erfaring. Denne artikkelen vil gi en innføring i rollen til sakkyndige vitner i norske rettssaker, og hvordan de bidrar til å sikre en rettferdig og grundig prosess.
Hva er et sakkyndigbevis?
Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i en sak. Disse er ofte nødvendige for å kunne få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det kan for eksempel være nødvendig med sakkyndige vitner for å sikre en balanse i bevisføringen dersom saken kan få betydning for en part ut over den konkrete avgjørelsen.
En sakkyndig vitneavgivelse er ikke bare en redegjørelse av fakta slik vitnet ser det, men en vurdering basert på vitnets faglige kompetanse. Vitnet vurderer dermed de faktiske forhold og bevis i saken i ettertid. For å illustrere: hvis en lege blir spurt om en pasients tilstand ved skadetidspunktet basert på det han observerte på ulykkesstedet, vil dette være en vitneforklaring. Men hvis legen deretter blir bedt om å vurdere det sannsynlige fremtidige sykdomsbildet for pasienten, vil dette være en sakkyndig vurdering.
Hvem kan være sakkyndig vitne og hvordan velges de?
Det kan oppnevnes en eller flere sakkyndige vitner, avhengig av sakens karakter og betydning. Personer med nødvendig kyndighet og erfaring velges som sakkyndige vitner. I noen tilfeller kan det være opprettet utvalg av sakkyndige, og da skal det oppnevnes fra dette utvalget dersom det ikke er ønskelig å oppnevne andre. En sakkyndig som begge parter ønsker, og som er villig, vil bli oppnevnt med mindre det finnes særlige grunner som taler mot dette.
Hva er rollen til et sakkyndig vitne under rettssaken?
Den sakkyndige har flere oppgaver under rettssaken. Retten bestemmer hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instruksene. Vanligvis avlegger den sakkyndige en skriftlig erklæring, men retten kan bestemme at den sakkyndige skal avgi en muntlig forklaring.
Under rettssaken har den sakkyndige en plikt til å møte for å avgi forklaring.