Husleieloven, vedtatt 26. mars 1999, regulerer rettigheter og plikter mellom utleiere og leietakere i Norge. Lovens anvendelsesområde omfatter alle avtaler som gir bruksrett til husrom mot vederlag, uavhengig av om vederlaget er monetært eller i annen form.
Lovens bestemmelser er også gjeldende i tilfeller hvor bruksretten er forankret i en arbeidsavtale, hvilket sikrer at arbeidstakere som mottar bolig som del av sitt arbeidsforhold, også omfattes av husleielovens vern. Imidlertid unntas avtaler hvor bruksretten til husrom ikke utgjør den vesentlige delen av avtaleforholdet.
Det er viktig å merke seg at loven ikke omfatter avtaleforhold mellom gjester og hoteller, pensjonater eller tilsvarende overnattingssteder. Leie av husrom til ferie- og fritidsbruk faller også utenfor lovens rekkevidde.
Definisjonsmessig skiller loven mellom bolig og lokale. En bolig er definert som husrom som i vesentlig grad benyttes til beboelse, mens et lokale er annet husrom som ikke faller inn under denne definisjonen.