Grunnlovens betydning

I ethvert velfungerende rettssystem er uavhengighet og upartiskhet blant dommere en hjørnestein. Det er avgjørende for rettferdighetens skyld at dommere kan fatte sine beslutninger uten frykt for represalier eller politisk påvirkning. I Norge er prinsippet om at dommere ikke kan avsettes en avgjørende del av rettssystemets fundament, nedfelt i Grunnlova § 22.

Særskilt stillingsvern:

Dommere som er utnevnt i henhold til Grunnloven, nyter godt av et spesielt stillingsvern. Dette innebærer at de ikke kan avsettes på vanlig vis, som for eksempel oppsigelse eller omplassering, mot sin vilje. En dommer kan kun avsettes gjennom en rettslig prosess og domfellelse. Dette er en viktig mekanisme som beskytter domstolens uavhengighet og integritet.

Suspensjon og kongens avgjørelse:

Selv om fast utnevnte dommere ikke kan avsettes uten rettens inngripen, kan de suspenderes midlertidig. Avgjørelsen om suspensjon må imidlertid treffes av Kongen i statsråd, som er en utøvende myndighet. Dette er en forsiktighetsregel som brukes i spesielle tilfeller når det er behov for midlertidig fjerning fra tjeneste.

Straffeforfølgelse og ordensstraff:

Dommerne, som andre statstjenestemenn, er underlagt loven, og de kan straffeforfølges for lovbrudd utenfor tjenesten. Imidlertid er det spørsmål om å reise tiltale mot en dommer for straffbare handlinger i tjenesten som må avgjøres av Kongen i statsråd. I tillegg er fast utnevnte dommere unntatt fra å motta ordensstraff i henhold til reglene i tjenestemannsloven.

Høyesterettsdommere:

Høyesterettsdommere nyter et enda sterkere vern. De kan kun avsettes fra sitt embete gjennom en dom i Riksretten, en spesiell domstol som behandler saker mot medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett selv vedrørende straffbare forhold. Dette understreker betydningen av å beskytte uavhengigheten til Høyesterettsdommere.

I en velfungerende rettsstat er en av de sentrale pilarene en uavhengig og upartisk dommerstand. Dommerne må kunne fatte beslutninger som er i tråd med loven og rettferdighet, uten at de påvirkes av partenes interesser eller eksterne faktorer. For å sikre denne uavhengigheten er det etablert strenge regler om dommeres habilitet, og parter i en sak har rett til å bestride en dommers habilitet når det er grunn til bekymring.

Habilitetsproblematikk:

Habilitet er et prinsipp som handler om en dommers objektivitet og nøytralitet i en gitt sak. Dersom en dommer har en tilknytning til saken eller partene som kan gi grunn til å tvile på dommerens objektivitet, har partene rett til å kreve at dommeren trer til side. Dette er en viktig garanti for at rettssaker blir behandlet på en rettferdig måte.

Dommeres eget ansvar:

I tillegg til partenes rett til å bestride dommeres habilitet, har også dommerne selv et ansvar for å sikre at de ikke er inhabile i en sak. Dette innebærer at dommerne må være grundige i sin vurdering av eventuelle tilknytninger til saken eller partene. Dommerne skal selv vurdere om de er i stand til å behandle saken objektivt og upartisk.

Uavhengighet og demokrati:

Selv om domstolene er uavhengige i den enkelte sak, er de ikke isolert fra samfunnets demokratiske utvikling. Stortinget har myndighet til å fastsette regler for organiseringen av domstolene, herunder antall domstoler, deres lokalisering, antall dommere og prosedyrer for utnevnelse av dommere. Dette er områder som kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen, og som reflekterer demokratiske prinsipper.

Uavsetteligheten til dommere

Dommeres uavhengighet og spørsmål om habilitet