Kommunens rolle er kjernefokus i denne kampen. Sammen med spesialisthelsetjenesten, må kommunene etablere tjenester som ikke bare reagerer på kriser, men som aktivt søker å forhindre dem. Dette innebærer å tilby en bredspektret støtte til enkeltpersoner i faresonen for tvangsinnleggelse.
Det sentrale rådet i denne innsatsen er å gi tidlig og målrettet assistanse til de som er i risiko. Dette inkluderer å sikre en stabil bosituasjon, økonomisk trygghet, meningsfull sysselsetting eller utdanning, samt en følelse av sosial tilhørighet. Disse faktorene, selv om de kan virke som grunnleggende, utgjør ofte nøkkelen til å forhindre kriser som fører til tvangsinnleggelser.
Det er også viktig å organisere tjenestene på en slik måte at de er tilgjengelige i den tidlige fasen av en potensiell krise. Dette betyr å ha et system på plass som tillater enkeltpersoner i nød å motta hjelp når de trenger det mest. Videre bør det opprettes faste kontaktpersoner som kan tilby kontinuerlig støtte og veiledning gjennom hele prosessen.
Konkret involverer dette forsterkning av eksisterende tjenester eller opprettelse av nye tiltak som kan støtte enkeltpersoner i kriser. Dette kan inkludere alt fra å opprettholde sosial kontakt og arbeid til å tilby tett ambulant oppfølging eller tilgang til øyeblikkelig hjelp døgnplasser i kommunen. Bruk av individuelle kriseplaner og koordinering med fastleger er også avgjørende.
Samarbeidet mellom kommunale og spesialisthelsetjenester er en nøkkelkomponent i denne prosessen. Etablering av samarbeidsavtaler og rutiner sikrer en felles tilnærming til planlegging og evaluering av tjenester. Videre bør det være faste rutiner på plass for å sikre nødvendig konsultasjon og veiledning i situasjoner der tvangsinnleggelser vurderes.
Videre er det viktig å legge vekt på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap i utviklingen av forebyggende strategier. Studier viser at aktivt oppsøkende behandlingsteam, som ACT- eller FACT-team, har vist seg å redusere antall tvangsinnleggelser betydelig. Bruk av kriseplaner og alternative tilbud har også vist seg å være effektive verktøy i denne sammenhengen.
Lovgivningen spiller en avgjørende rolle i utformingen og gjennomføringen av forebyggende tiltak mot tvangsinnleggelser i psykisk helsevern. Kommunens forpliktelser i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven, spesielt § 3-4 om samhandling og samarbeid, § 3-5 om kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp, og § 5-11 om veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten, gir et juridisk rammeverk som understreker behovet for effektiv samhandling og koordinering av tjenester på tvers av ulike nivåer i helsevesenet. På samme måte legger spesialisthelsetjenesteloven, spesielt § 2-1 om samhandling og samarbeid, § 3-15 om plikt til å varsle kommunene om utskrivningsklare pasienter med hjelpebehov, og § 6-3 om veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, viktige føringer for samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Denne lovgivningen gir ikke bare retning, men også et solid juridisk grunnlag for å implementere effektive forebyggende tiltak som sikrer en helhetlig og koordinert tilnærming til håndtering av psykiske helseutfordringer i samfunnet.
Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post
