Når det gjelder levering av helse- og omsorgstjenester til enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming, gir loven klare retningslinjer for bruk av tvang og makt. Formålet med disse reglene er å forhindre at tjenestemottakeren utsetter seg selv, andre eller gjenstander for vesentlig skade, samtidig som det legges vekt på å begrense bruken av tvang og makt.
Begrepet «tvang og makt» omfatter tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må betraktes som tvang eller makt. Kommunen har plikt til å legge til rette for minst mulig bruk av tvang, og må ha forsøkt alternative løsninger før tvang eller makt kan bli aktuelt. Enhver bruk av tvang og makt i helse- og omsorgstjenesten skal dokumenteres grundig.
Før helse- og omsorgstjenesten kan gjennomføre planlagt tvang, må Statsforvalteren ha overprøvd og godkjent kommunens vedtak. I tilfeller der tvangen oppstår som følge av en nødsituasjon, må dette dokumenteres og umiddelbart meldes til Statsforvalteren. Det er også Statsforvalterens ansvar å føre tilsyn med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og sikre at reglene om bruk av tvang og makt følges.
Vedtak og meldinger om tvang skal sendes til tjenestemottakeren, verge og pårørende, som har rett til å uttale seg om kommunens praksis. Disse personene har også rett til å klage på beslutningen om bruk av tvang i nødsituasjon til Statsforvalteren, og kan videre klage på Statsforvalterens overprøvingsvedtak til fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Dersom fylkesnemnda opprettholder overprøvingsvedtaket, kan tjenestemottakeren, verge og pårørende velge å bringe saken inn for tingretten.