Advokater og deres etiske forpliktelser har alltid vært hjertet av rettssystemet. Et viktig aspekt av denne etikken dreier seg om hvordan advokater kan og ikke kan samhandle når det kommer til å henvise eller anbefale klienter. Dette prinsippet er nedfelt i Regler for god advokatskikk, og vi skal se nærmere på punkt 5.2 som omhandler henvisningshonorar.
Bakgrunnen for bestemmelsen
Punkt 5.2 i Regler for god advokatskikk, som omhandler henvisningshonorar, ble introdusert i 1991 og var inspirert av lignende regler i CCBE-reglene. Men praksisen den regulerte ble ansett som uetisk lenge før den formelle bestemmelsen ble etablert.
Hovedhensikten med denne regelen er å beskytte klientens interesser når det gjelder valg av advokat. Forbudene i punkt 5.2 er utformet for å sikre at klienten har friheten til å velge sin advokat og for å forhindre uetisk praksis som kunne påvirke denne avgjørelsen.
Henvisningsordninger og etikken
Et viktig spørsmål som har dukket opp er om advokater kan knytte seg til nettportaler eller lignende tjenester som formidler henvendelser fra potensielle klienter. Etikkutvalget har vurdert dette spørsmålet grundig. De har konkludert med at det er nødvendig å skille mellom ordninger der advokaten betaler en fast sum per henvendelse fra formidleren, og der advokaten kun betaler hvis et oppdrag inngås.
I det første tilfellet kan betalingen sammenlignes med vanlig annonsering og kan være i samsvar med punkt 5.2, forutsatt at klienten selv velger hvilke advokater henvendelsen skal sendes til uten påvirkning fra formidleren.
I det andre tilfellet, der advokaten kun betaler hvis oppdraget faktisk inngås, kan det være i strid med punkt 5.2, da formidleren har en interesse i å sikre at oppdraget blir inngått for å motta betaling.
Unntak fra regelen
Det er viktig å merke seg at punkt 5.2 inneholder visse unntak. For det første tillater regelen betaling for arbeid eller tjenester som allerede er utført og som kommer den advokat som overtar saken til gode. Dette forutsetter at klienten ikke blir dobbeltfakturert for det samme arbeidet.
Et annet unntak er situasjoner der interesseorganisasjoner eller lignende henviser medlemmer eller klienter til advokater som antas å ha spesifikk erfaring innenfor et bestemt område. I slike tilfeller kan advokaten betale et tilretteleggingshonorar, forutsatt at det står i rimelig forhold til arbeidet som er utført og at dette arbeidet er relevant for den videre saksbehandlingen.