I sivilprosessen fattes det avgjørelser i form av dommer, kjennelser og beslutninger. Disse kategoriene har forskjellige funksjoner og anvendelser innen rettsvesenet.
En dom er en avgjørelse som behandler selve saken, hvor retten tar stilling til kravene som er fremsatt. Utfallet kan være helt eller delvis i favør av saksøker, eller det kan innebære at saksøkte frifinnes. Dommer krever en grundig begrunnelse, som omfatter en redegjørelse for sakens bakgrunn, partenes påstander, og rettens vurdering.
Kjennelser er typisk knyttet til prosessuelle spørsmål. De kan avslutte en sak uten realitetsbehandling, som ved avvisning eller heving av saken. Videre omfatter kjennelser avgjørelser om bevis, midlertidige forføyninger, og anke over kjennelser eller beslutninger. Kjennelser må også begrunnes, men fokus ligger på det prosessuelle aspektet fremfor sakens materielle sider.
Beslutninger er mindre omfattende og tar for seg spørsmål som ikke krever kjennelsesform. Dette kan inkludere avgjørelser om saksbehandlingen og tillatelse eller avslag på anke. Beslutninger krever ikke samme grad av begrunnelse som dommer og kjennelser, med mindre det er spesifisert i loven.
Tvisteloven gir detaljerte regler for hvordan rettens avgjørelser skal utformes og begrunnes. Det er fastsatt at avgjørelser skal angi domstolen, tidspunkt, rettens medlemmer, og sakens parter. Videre skal dommer og kjennelser inneholde en presis slutning som angir avgjørelsens resultat. I tilfeller hvor det avholdes muntlige forhandlinger, skal avgjørelsene baseres på det som fremkommer under rettsmøtet, i tråd med prinsippet om muntlighet.
Tvisteloven krever også at avgjørelser som kan fullbyrdes, som dommer med betalingsforpliktelser, skal ha en oppfyllelsesfrist. Denne fristen sikrer at domfelte har en klar tidsramme for å etterkomme rettens avgjørelse.
Rettsvesenets struktur for avgjørelser sikrer en balansert behandling av sivile saker, hvor hver type avgjørelse har sin spesifikke funksjon og prosedyrer. Dette systemet gir en klar ramme for rettens arbeid, samtidig som det beskytter partenes rettigheter gjennom nøye regulerte prosedyrer og krav til begrunnelse.
