Hvordan kan en advokat lage et risikokart for en sak?

En advokat kan derfor ha nytte av å lage et «risikokart»: en systematisk oversikt over hva som kan gå godt, hva som kan gå galt, hvor usikkerheten ligger, og hvilke konsekvenser de ulike utfallene kan få.

Begrepet er ikke en lovbestemt metode. Det finnes ikke ett korrekt skjema som alle advokater skal bruke. Poenget er snarere å gjøre advokatens vurdering mer eksplisitt og mindre utsatt for ønsketenkning.

Advokatens oppgave er ikke å garantere et resultat

Advokatloven § 29 fastslår at advokater skal opptre med lojalitet til klientene og rettssamfunnet og fremme klientens interesser innenfor rammene loven og reglene for god advokatskikk setter.

Reglene for god advokatskikk utdyper dette. Advokaten skal være rådgiver og talsperson, men også uavhengig. Rådene skal ikke styres av ønsket om å tekkes klienten. Advokaten skal gi råd og ivareta klientens interesser samvittighetsfullt og påpasselig.

Dette er et viktig utgangspunkt for risikoanalysen. Klientens behov er ikke alltid å få bekreftet at saken er sterk. Behovet kan være å få en mest mulig realistisk vurdering av hvordan saken faktisk ser ut når den betraktes utenfra.

Ett prosenttall kan skjule mer enn det forklarer

Noen ønsker et svar som: «Du har 70 prosent sjanse til å vinne.»

Slike tall kan gi en illusjon av presisjon. I enkelte saker finnes det erfaringsmateriale eller statistikk som gjør sannsynlighetsvurderinger meningsfulle. I en konkret rettstvist bygger utfallet imidlertid ofte på unike kombinasjoner av bevis, forklaringer, rettslige vurderinger og domstolens skjønn.

Et risikokart kan derfor være bedre enn ett prosenttall.

I stedet for «70 prosent» kan man si:
– rettsregelen synes relativt klar,
– ett avgjørende faktisk punkt er dårlig dokumentert,
– motparten har et sterkt skriftlig bevis,
– klientens forklaring støttes av to tidsnære dokumenter,
– kostnadsrisikoen er høy,
– et delvis medhold er mer realistisk enn full seier.

Da får klienten informasjon som kan brukes til beslutninger.

Første kategori: rettslig risiko

Rettslig risiko gjelder selve jussen.

Er rettsregelen klar? Finnes det prejudikater? Er saken regulert av en bestemt lovbestemmelse, eller beror resultatet på en bred helhetsvurdering? Finnes det motstridende rettskilder? Skal retten foreta et skjønn der flere hensyn kan trekke i ulike retninger?

To saker med identisk faktum kan ha forskjellig risikoprofil dersom den ene gjelder anvendelsen av en presis regel og den andre gjelder en skjønnsmessig norm.

Advokaten kan derfor identifisere:
hvilke rettslige vilkår som må være oppfylt,
hvilke som er omstridte,
hvilke som trolig er oppfylt,
hvilke rettskilder som støtter klientens syn,
hvilke rettskilder motparten sannsynligvis vil bruke.

Et risikokart bør ikke bare inneholde den juridiske argumentasjonen man ønsker å føre, men også den beste juridiske innvendingen mot den.

Andre kategori: bevisrisiko

Mange saker avgjøres ikke fordi retten er uenig om loven, men fordi retten vurderer faktum annerledes enn parten gjør.

Bevisrisikoen kan deles videre:
Finnes det samtidige dokumenter?
Er sentrale hendelser bare belyst gjennom partsforklaringer?
Finnes uavhengige vitner?
Er vitnene faktisk uavhengige?
Er det tekniske eller digitale bevis?
Er dokumentasjonen komplett?
Finnes det opplysninger som direkte motsier klientens versjon?
Hvor lang tid har gått?
Har forklaringen endret seg?

Tvisteloven § 21-6 krever at partene angir hva et bevis skal godtgjøre. Det er et nyttig tankesett også lenge før bevisoppgaven skrives. For hvert viktig faktum kan advokaten spørre: Hva er egentlig beviset?

Tredje kategori: forklaringsrisiko

En sak kan være dokumentmessig sterk og likevel få problemer dersom en sentral forklaring ikke tåler nærmere prøving.

Forklaringsrisiko handler ikke om å lære klienten «riktige svar». Tvert imot. En partsforklaring skal være partens egen.

Men advokaten kan identifisere sårbare områder:
hvor klienten er usikker på datoer,
hvor tidligere forklaringer avviker,
hvor dokumentene kan se annerledes ut enn klienten husker,
hvor motparten har et naturlig kritisk spørsmål,
hvor klienten selv har handlet på en måte retten kan reagere på.

Å oppdage dette tidlig gir mulighet til å undersøke faktum. Kanskje finnes en forklaring. Kanskje finnes et dokument. Kanskje må konklusjonen ganske enkelt være at punktet er svakt og ikke bør gis større betydning enn det tåler.

Fjerde kategori: prosessuell risiko

En god materiell sak kan svekkes av prosessuelle problemer.

Frister kan løpe ut. Krav kan være uklart formulert. Nye bevis kan bli forsøkt ført sent. Domstolen kan mangle kompetanse. Et krav kan være foreldet. En påstand kan være utformet slik at den ikke gir den løsningen klienten egentlig ønsker.

Tvisteloven § 9-16 inneholder begrensninger i adgangen til å komme med nye krav, påstandsgrunnlag og bevis etter avsluttet saksforberedelse. Ankeregler begrenser hva som kan bringes videre og hvordan.

Et risikokart bør derfor ikke bare spørre «har klienten rett?», men «kan spørsmålet bringes frem på riktig måte, til riktig tid og for riktig organ?»

Femte kategori: kostnadsrisiko

I sivile saker kan sakskostnader bli en sentral del av den reelle risikoen.

Tvisteloven § 20-2 har som utgangspunkt at den som vinner saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader, med de unntak som følger av bestemmelsen. Etter § 20-5 gjelder erstatningen nødvendige kostnader, og det skal blant annet vurderes om det var rimelig å pådra dem ut fra sakens betydning.

Klienten må derfor ikke bare vite hva egen advokat kan koste. Risikoen kan også omfatte motpartens sakskostnader.

Videre kan en sak kreve sakkyndige, reise, teknisk bistand, dokumentgjennomgang eller flere rettsdager.

Et krav på 200 000 kroner kan være en god juridisk sak og samtidig en dårlig økonomisk beslutning dersom kostnadsrisikoen står i misforhold til det realistiske utfallet.

Sjette kategori: tidsrisiko

Rettsprosesser tar tid, selv når domstolene arbeider effektivt.

Tid kan ha økonomisk betydning: penger er bundet, en virksomhet står i usikkerhet, et arbeidsforhold er belastet. I familiesaker kan tidsforløpet i seg selv endre realiteten. Et samværsmønster som varer lenge kan få praktisk og psykologisk betydning. Et lite barn utvikler seg raskt. I straffesaker kan en lang prosess belaste både tiltalte og fornærmede.

Risikokartet kan derfor inkludere:
hvor lenge konflikten kan vare,
hva som skjer mens den varer,
om midlertidige løsninger er mulige,
om tiden styrker eller svekker klientens faktiske posisjon.

Syvende kategori: gjennomføringsrisiko

Å få medhold og å oppnå ønsket resultat er ikke alltid det samme.

En dom på betaling hjelper lite dersom skyldneren mangler midler. En avtale om samarbeid fungerer dårlig dersom partene ikke klarer å kommunisere. En dom om en praktisk ordning kan skape nye konflikter dersom den er for uklar.

Tvangsfullbyrdelse finnes for mange typer krav, men den er ikke en magisk mekanisme som løser alle problemer.

Derfor bør advokaten før en sak spørre:
Hvis klienten vinner nøyaktig det som kreves – hva skjer dagen etter?
Kan resultatet gjennomføres?
Er det behov for en mer presis påstand?
Vil en forhandlet løsning kunne gi noe retten ikke kan gi?

Å skille sannsynlighet fra konsekvens

Risikostyring handler om to akser: hvor sannsynlig et problem er, og hvor alvorlig det vil være dersom det oppstår.

En lav sannsynlighet kan være svært viktig hvis konsekvensen er ekstrem. En høy sannsynlighet kan være mindre viktig hvis konsekvensen er liten.

Eksempel:
Det er kanskje liten risiko for avvisning, men hvis avvisning vil føre til at et krav foreldes, er punktet kritisk.
Det er kanskje ganske sannsynlig at retten ikke gir fullt medhold i et mindre sidekrav, men tapet av dette sidekravet har liten betydning.

En god risikoanalyse prioriterer derfor ikke bare det mest sannsynlige, men også det mest alvorlige.

Et enkelt firesoners kart

En mulig modell er å plassere risiko i fire soner:

Grønn:
godt rettslig grunnlag, god dokumentasjon, begrenset konsekvens ved negativt utfall.

Gul:
reell usikkerhet som må undersøkes eller håndteres.

Rød:
vesentlig svakhet, høy kostnadsrisiko, vanskelig bevispunkt eller alvorlig prosessuell fare.

Uavklart:
for lite informasjon til å mene noe forsvarlig.

Den siste kategorien er særlig viktig. Profesjonell rådgivning innebærer også å kunne si «det vet vi ikke ennå».

Ikke la klientens sikkerhet bli advokatens sikkerhet

En klient kan være hundre prosent overbevist om sitt eget faktum. Det er naturlig; klienten var der og har levd med saken.

Men domstolen var ikke der. Retten må bygge på det som kommer frem gjennom lovlig bevisføring.

Advokaten må derfor oversette personlig sikkerhet til juridisk bevisbarhet:
Hva kan dokumenteres?
Hva kan et vitne faktisk forklare seg om?
Hva er bare antakelser?
Hva bygger på informasjon fra andre?
Hva kan motparten bestride?

Dette er ikke uttrykk for mistillit til klienten. Det er selve forskjellen mellom å være part og å være rådgiver.

Lag en egen kolonne for «hva kan få meg til å endre mening?»

Dette kan være den viktigste delen av hele risikokartet.

For hvert hovedspørsmål kan advokaten notere hvilke nye opplysninger som ville endre vurderingen.

Hvis en bestemt e-post finnes, blir saken sterkere.
Hvis et vitne ikke kan bekrefte et bestemt punkt, blir saken svakere.
Hvis Høyesterettspraksis forstås på en annen måte, endres jussen.
Hvis den sakkyndige konkluderer med X, endres forliksvurderingen.

Dette motvirker at analysen låser seg. En vurdering som ikke kan endres av nye fakta, er ikke lenger en analyse; den er en posisjon.

Motpartens risikokart

Det er også nyttig å forsøke å lage risikokartet fra den andre siden.

Hva er motpartens sterkeste bevis?
Hva vil motpartens advokat sannsynligvis identifisere som vår svakhet?
Hva risikerer motparten ved å tape?
Hvilket utfall kan motparten leve med?
Hvilke punkter vil motivere til forlik?

Dette kan forbedre både prosedyre og forhandling. Et forlik oppstår sjelden fordi den ene parten gjentar sin egen vurdering mange nok ganger. Det oppstår ofte fordi begge sider identifiserer områder hvor risikoen er reell.

Forliksrisiko og forliksmulighet

Reglene for god advokatskikk punkt 3.1.3 sier at en advokat skal søke å oppnå minnelige ordninger i den utstrekning klientens interesser tilsier det.

Det betyr ikke at alle saker skal forlikes. Noen saker trenger en dom. Prinsipielle spørsmål må avklares. Motparten kan være urimelig. Et forlik kan være dårligere enn realistisk domsutfall.

Men risikokartet kan gjøre forliksvurderingen konkret.

Hvis klienten sannsynligvis kan oppnå mellom 60 og 100 gjennom dom, men et forlik gir 80 straks uten ankefare og store ekstrakostnader, er det en annen beslutning enn om forliket gir 20.

Poenget er ikke å redusere rett til kroner. Poenget er å se alle konsekvensene samtidig.

Risiko er dynamisk

En juridisk risikovurdering har utløpsdato.

Etter motpartens tilsvar kan bevisbildet endre seg. Etter et planmøte kan prosessrisiko reduseres. Etter en sakkyndig rapport kan saken styrkes eller svekkes. Etter et vitneavhør kan en helt ny problemstilling oppstå.

Derfor bør risikokartet oppdateres ved milepæler:
etter første dokumentgjennomgang,
etter motpartens første fullstendige redegjørelse,
etter nye sentrale bevis,
før forliksforhandling,
før hovedforhandling,
etter dom før en eventuell anke.

Rådet til klienten bør utvikle seg med saken.

Ikke alle risikoer er juridiske

Noen konsekvenser ligger utenfor domsslutningen.

En rettssak kan påvirke forretningsrelasjoner, arbeidsforhold, familie, omdømme, psykisk belastning og fremtidig samarbeid. I en foreldretvist kan en prosessuelt aggressiv strategi være juridisk mulig, men samtidig forsterke en konflikt foreldrene må leve med i mange år. I en kommersiell konflikt kan full seier ødelegge et samarbeid som ellers kunne vært verdifullt.

Advokaten skal ikke ta livsvalgene for klienten. Men rådgivningen blir bedre når disse konsekvensene blir synlige.

Unngå psykologiske feller

Risikoanalyse er også en kamp mot menneskelige tankefeil.

«Sunk cost»: Vi har allerede brukt så mye penger at vi må fortsette.
Bekreftelsesbias: Vi ser bare bevisene som støtter oss.
Overkonfidens: Vi overvurderer egen evne til å forutsi rettens vurdering.
Tapaversjon: Et mulig tap føles så smertefullt at man tar større risiko for å unngå det.
Ankring: Et tidlig krav på ti millioner påvirker vurderingen selv om dokumentasjonen senere tilsier langt mindre.

Et strukturert kart kan ikke fjerne slike mekanismer, men kan gjøre dem lettere å oppdage.

Et eksempel på samlet risikobilde

Anta en kontraktstvist.

Klientens juridiske tolkning støttes godt av kontraktens ordlyd. Det er grønt.

Men et møtereferat kan tyde på at partene praktiserte avtalen annerledes. Det er rødt eller gult.

Et viktig vitne er tidligere ansatt og ønsker ikke å involveres. Det er gult.

Kravet er én million kroner, mens forventede samlede prosesskostnader kan bli betydelige. Det er gult.

Motparten har betalingsevne. Gjennomføringsrisikoen er grønn.

Saken har liten prinsipiell betydning for klienten, men forholdet til motparten er allerede avsluttet. Relasjonell risiko er lav.

Da fremstår saken annerledes enn dersom man bare sier «ordlyden er på vår side».

Advokaten bør også kartlegge egen usikkerhet

Det kan være fristende å presentere juridiske råd som mer sikre enn de er. Klienten betaler for ekspertise og forventer svar.

Men et presist «jeg er usikker fordi Høyesterett ikke har avklart akkurat denne varianten» kan være mer verdifullt enn en skråsikker konklusjon.

En god risikovurdering skiller mellom:
usikkerhet i rettskilden,
usikkerhet i faktum,
usikkerhet i bevis,
usikkerhet i menneskelig skjønn,
og manglende informasjon.

Da vet klienten også hva som kan gjøres. Manglende informasjon kan kanskje skaffes. Et svakt bevis kan undersøkes. Rettslig usikkerhet kan derimot være en iboende del av saken.

Kostnadene ved selve risikoanalysen må være proporsjonale

Det finnes også en grense for hvor mye analyse som er fornuftig.

En tvist om et lite beløp bør normalt ikke utredes som en milliardtvist. Tvisteloven bygger gjennomgående på proporsjonalitet, og § 20-5 knytter også nødvendige sakskostnader til hva som var rimelig ut fra sakens betydning.

Risikokartet bør derfor skaleres.

I en enkel sak kan det være én side.
I en kompleks sak kan det være et omfattende internt arbeidsdokument med scenarioer, bevismatrise og løpende revisjon.

Metoden må tjene saken, ikke omvendt.

Hva klienten egentlig trenger å vite

Til slutt bør analysen kunne oversettes til noen praktiske spørsmål:

Hva er de tre sterkeste punktene våre?
Hva er de tre største problemene?
Hvilke opplysninger mangler vi?
Hva kan vi gjøre for å redusere usikkerheten?
Hva er et realistisk godt utfall?
Hva er et realistisk dårlig utfall?
Hva koster det å fortsette?
Hva skjer hvis vi vinner?
Hva skjer hvis vi taper?
Finnes en løsning som er bedre enn begge ytterpunktene?

Hvis advokaten og klienten kan diskutere disse spørsmålene åpent, blir beslutningen om videre strategi langt bedre informert.

Et risikokart er et beslutningsverktøy, ikke en dom

Det viktigste er å unngå at risikokartet blir en ny form for skråsikkerhet.

Det skal ikke erstatte juridisk skjønn. Det skal gjøre skjønnet mer etterprøvbart.

En sak kan være verdt å føre selv om risikoen er høy. En sak kan være klok å forlike selv om den juridisk sett er god. En klient kan velge å ta en økonomisk risiko fordi saken har stor prinsipiell betydning. En annen kan velge sikkerhet.

Advokatens oppgave er å bidra med det klienten ikke har samme forutsetning for å gjøre alene: skille juss fra følelse, bevis fra påstand, sannsynlighet fra håp og prosessuell mulighet fra praktisk resultat.

Da kan risikokartet bli et av flere nyttige verktøy for å gi det rådgivning egentlig skal gi: et bedre grunnlag for å velge.

Tre scenarioer er ofte bedre enn ett forventet utfall

En praktisk måte å kommunisere risiko på er å arbeide med scenarioer i stedet for ett anslått sluttresultat.

Et «godt, men realistisk» scenario beskriver hva som kan skje dersom de viktigste usikre punktene faller ut til klientens fordel. Et basisscenario beskriver det utfallet advokaten mener det er mest naturlig å planlegge rundt, uten å late som om det er sikkert. Et «dårlig, men realistisk» scenario beskriver hva som kan skje dersom sentrale bevis eller rettslige spørsmål går imot klienten.

Dette er ikke det samme som best case og worst case i ekstrem forstand. Hensikten er å unngå fantasiscenarioer som er så usannsynlige at de ikke hjelper beslutningen.

For hvert scenario kan man beskrive:
mulig domsresultat,
egne kostnader,
mulig ansvar for motpartens kostnader,
tidsbruk,
praktiske konsekvenser,
mulighet for anke,
og hva som må skje i bevisføringen for at scenarioet skal bli aktuelt.

Da kan klienten sammenligne alternativene.

En økonomisk sak kan for eksempel ha et sterkt hovedkrav, men stor usikkerhet om størrelsen. «Vinnekriteriet» er da ikke bare ja eller nei. Man kan vinne ansvarsgrunnlaget og likevel få langt mindre enn forventet.

I en foreldretvist er binære modeller enda mindre treffende. Retten kan fastsette en løsning som ligger mellom partenes posisjoner. Barnets situasjon kan endre seg underveis. En midlertidig ordning kan påvirke hva som senere fremstår praktisk mulig.

Scenarioarbeid gjør det lettere å se at juridiske saker sjelden er en mynt med bare to sider.

Risikokartet bør kobles til konkrete handlinger

Et risikokart uten tiltak er bare en liste over bekymringer.

For hvert gult eller rødt punkt bør advokaten spørre: Kan risikoen reduseres?

Hvis dokumentasjonen er svak, kan flere kilder innhentes?
Hvis et faktum er uklart, kan klienten fremskaffe originaldokumenter?
Hvis jussen er usikker, finnes nyere rettspraksis eller forarbeider som bør utredes?
Hvis kostnadene kan bli uforholdsmessige, kan saken snevres inn?
Hvis et vitne er sentralt, kan man avklare hva vedkommende faktisk har egen kunnskap om?
Hvis et krav kan være foreldet, kreves raskt et fristavbrytende skritt?
Hvis kommunikasjonen med motparten skaper risiko, bør den struktureres annerledes?

Da blir risikoanalysen et arbeidsprogram.

Det er samtidig viktig å skille mellom legitim risikoreduksjon og forsøk på å «produsere» bevis. Man kan sikre eksisterende dokumentasjon, undersøke faktum og identifisere vitner. Man skal ikke påvirke et vitne til å huske en bestemt versjon eller konstruere dokumentasjon i ettertid.

Hvordan risikokartet kan brukes i klientmøtet

Risikokommunikasjon er vanskelig. Et langt juridisk notat kan være korrekt uten å gi klienten et klart beslutningsgrunnlag.

En mulig struktur i klientmøtet er derfor:

Først: «Dette mener jeg saken egentlig handler om.»

Deretter: «Dette er de viktigste punktene som taler for oss.»

Så: «Dette er punktene jeg mener motparten eller retten kan ha reelle innvendinger mot.»

Videre: «Dette vet vi fortsatt ikke.»

Deretter: «Dette kan vi gjøre før neste beslutning.»

Til slutt: «Dette er de realistiske alternativene du nå må velge mellom.»

Strukturen har en viktig psykologisk fordel. Dårlige nyheter blir ikke skjult i juridiske forbehold. Samtidig blir heller ikke svakhetene presentert som om saken er tapt.

Klienten får et kart, ikke en dom.

Dokumenter vurderingen på riktig nivå

I større eller mer risikofylte saker kan det være fornuftig å dokumentere sentrale råd skriftlig. Ikke for å skape et defensivt arkiv, men fordi kompliserte beslutninger er vanskelige å huske korrekt over tid.

Hvis klienten velger å avslå et forlik etter å ha fått en tydelig vurdering av kostnadsrisikoen, bør klienten senere kunne se hva som faktisk ble drøftet. Hvis bevisbildet endrer seg og advokaten gir et annet råd tre måneder senere, bør det være synlig hvorfor.

Samtidig bør ikke hvert klientmøte reduseres til lange risikorapporter. Også her gjelder proporsjonalitet.

Risikokartets viktigste funksjon: å gjøre kursendring legitim

Når mennesker først har investert tid, penger og identitet i en rettslig posisjon, kan kursendring oppleves som tap.

Et dynamisk risikokart gjør det lettere å si:
«På bakgrunn av det vi visste i mars, var dette en fornuftig strategi. Etter dokumentet som kom i juni, har risikobildet endret seg.»

Det er ikke inkonsistens. Det er profesjonell oppdatering.

God juridisk rådgivning bør kunne skifte retning når faktagrunnlaget skifter. En advokat som aldri endrer vurdering, uansett hva som kommer frem, har ikke nødvendigvis vært konsekvent – han eller hun kan ha sluttet å analysere.

Et godt risikokart gir både advokaten og klienten et språk for å skille mellom det å gi opp og det å ta en bedre beslutning på et bedre kunnskapsgrunnlag.