Rettsanmodninger til andre lands myndigheter

Når det oppstår behov for juridisk støtte fra en annen stats myndigheter i forbindelse med en sivil sak, kan det fremmes en anmodning om dette. En slik henvendelse kalles en rettsanmodning. Typiske eksempler på rettsanmodninger inkluderer forespørsler om forkynning av dokumenter, overføring av dokumenter og bevismateriale, samt anmodninger om innsamling av bevis, slik som rettslige avhør og DNA-prøvetaking.

Begrepet “rettsanmodning” er ikke entydig definert. I snever forstand refererer det til en henvendelse fra en stats juridiske myndigheter til en annen stats juridiske myndigheter, med sikte på juridisk bistand i forbindelse med en rettstvist som allerede pågår eller som vil bli ført for domstolene. I den følgende gjennomgangen vil også henvendelser fra andre kompetente myndigheter, for eksempel vedrørende forkynning av dokumenter, være inkludert.

Det er ingen egen lov som regulerer juridisk bistand til og fra utlandet i sivile saker. Imidlertid finnes det noen bestemmelser i domstolloven av 13. august 1915, spesielt i kapittel 2 (om rettsanmodninger) og kapittel 9 (om forkynning), samt i forskrift av 12. september 1969 om forkynnelse av utenlandske dokumenter i Norge.

Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner og avtaler på dette området. Blant de viktigste konvensjonene er Haagkonvensjonen av 15. november 1965 om tjeneste av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker, samt Haagkonvensjonen av 18. mars 1970 om innhenting av bevis i utlandet i sivile eller kommersielle saker. Videre er Norge tilsluttet Haagkonvensjonen av 1. mars 1954 om den sivile prosess, samt en overenskomst mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om gjensidig rettshjelp datert 26. april 1974. I tillegg har Norge inngått bilaterale avtaler (overenskomster) om juridisk bistand med Tyskland, Østerrike og Storbritannia.