Overenskomsten mellom Norge og Storbritannia om den sivile rettergang, datert 30. januar 1931, representerer en viktig juridisk avtale mellom disse to nasjonene. Denne overenskomsten, som omfatter også oppførte samveldeland, protektorater og territorier, inneholder bestemmelser angående forkynning, innhenting av bevis, rettshjelp og sikkerhetsstillelse for saksomkostninger.
Selv om både Norge og Storbritannia er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1965 (angående forkynning) og Haagkonvensjonen av 1970 (angående bevisinnhenting), har overenskomsten fortsatt en relevans spesielt for de oppførte samveldelandene, protektoratene og territoriene. Mange av disse er hovedsakelig ikke tilsluttet de nevnte Haagkonvensjonene, og derfor er overenskomsten fortsatt av betydning for dem.
Blant de oppførte samveldelandene, protektoratene og territoriene, er det verdt å merke seg at Canada og Bahamas ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1970 angående bevisinnhenting. Dermed kan overenskomsten være nyttig for anmodninger om bevisinnhenting med disse statene. Videre er ikke New Zealand, Eswatini, Fiji, Isle of Man, Lesotho, Dominica, Kanaløyene, Kenya og Kiribati tilknyttet Haagkonvensjonen av 1965 eller Haagkonvensjonen av 1970. Derfor bør anmodninger om bevisinnhenting og forkynning til disse statene rettes etter den nevnte overenskomsten.
Selv om Haagkonvensjonene av 1965 og 1970 er godt etablerte og kjente, vil det vanligvis være mest hensiktsmessig å benytte disse konvensjonene der de er gjeldende og anvendelige. Den nevnte overenskomsten trer derfor i kraft i tilfeller der Haagkonvensjonene ikke er gjeldende, og den utgjør dermed en viktig rettslig ramme for samarbeidet mellom Norge, Storbritannia og de tilknyttede landene.