Når saken plutselig endrer karakter

Første oppgave er å identifisere hva som faktisk har endret seg. Er det kommet et nytt faktum, et nytt bevis, et nytt rettslig spørsmål eller et helt nytt saksforløp? Disse situasjonene krever ulike reaksjoner.

Slik bør spørsmålet forstås

I en sivil sak har tidspunktet betydning. Tvisteloven legger opp til at saken skal konsentreres under saksforberedelsen. Etter § 9-10 avsluttes saksforberedelsen normalt før hovedforhandlingen, og loven har begrensninger på nye krav, grunnlag og bevis når saken er kommet langt. En sen opplysning bør derfor ikke bare vurderes etter hvor viktig den er, men også etter hvilke prosessuelle skritt som nå er nødvendige.

Deretter må bevisbildet revideres. Et nytt dokument kan styrke ett poeng og samtidig svekke et annet. Det kan gjøre et tidligere vitne overflødig eller skape behov for en ny forklaring. Det kan også gi motparten krav på tid til å imøtegå materialet. Rettferdig behandling krever at strategien ikke bare tar sikte på overraskelse.

Hvis saken får flere rettslige spor, blir koordineringen viktigere. En mistanke om straffbart forhold kan utløse etterforskning etter straffeprosesslovens regler. Barnevernstjenesten kan samtidig ha plikt til å undersøke barnets omsorgssituasjon etter barnevernsloven § 2-2. I en foreldretvist vil domstolen fortsatt måtte vurdere barnets beste etter barneloven § 48. De tre systemene har forskjellige formål og kan arbeide i forskjellig tempo.

Hva dette betyr i praksis

Det må også vurderes hvilke opplysninger som kan deles. Taushetsplikt oppheves ikke fordi flere saker handler om samme familie. Barnevernsloven kapittel 13 regulerer taushetsplikt og informasjonsdeling, mens barneloven har særlige regler om opplysninger fra barnevernstjenesten til retten i foreldretvister.

En god reaksjon på et nytt forhold bør derfor omfatte minst fem kontrollspørsmål:

1. Endrer opplysningen hva retten eller myndigheten skal avgjøre?
2. Endrer den hvilke bevis som må føres?
3. Er det behov for et nytt eller parallelt rettslig spor?
4. Finnes frister eller prosessuelle begrensninger som krever rask handling?
5. Kan opplysningen brukes eller deles på den måten man først antar?

Til slutt må klientens mål vurderes på nytt. Et forlik som var fornuftig i går kan være uforsvarlig i dag. Det motsatte kan også være tilfelle. Ny informasjon kan gjøre prosessrisikoen så mye større at en tidligere avvist løsning nå bør vurderes.

Strategi er derfor ikke å holde fast ved den første planen. Strategi er å vite når planen ikke lenger passer til saken.