I den norske rettssalen utspiller det seg en nøye regulert prosess under hovedforhandlingen, hvor Tvisteloven § 9-14 spiller en sentral rolle. La oss utforske denne bestemmelsen, som omhandler selve kjernen av rettsbehandlingen i form av den muntlige hovedforhandlingen.
Først og fremst fastslår første ledd av § 9-14 prinsippet om at hovedforhandlingen skal være muntlig. Dette prinsippet er i samsvar med ideen om bevisumiddelbarhet, som innebærer at bevisene som legges frem, skal presenteres direkte for retten i form av muntlige redegjørelser og vitneforklaringer.
Annet ledd gir derimot rom for bruk av hjelpedokumenter. Slike dokumenter kan være til støtte for de muntlige redegjørelsene og forklaringene som blir gitt under hovedforhandlingen. De har en funksjon i å lette forståelsen av det som blir presentert muntlig, men de skal ikke utgjøre selvstendige bevis i saken uavhengig av den muntlige framstillingen de er knyttet til.
Det er viktig å merke seg at slike hjelpedokumenter ikke skal ha karakter av skriftlig prosedyre. Med andre ord kan de være detaljerte, men de kan ikke inneholde lengre argumentasjonsrekker som er fullt ut skrevet ut. Dette er for å opprettholde prinsippet om at hovedforhandlingen skal være muntlig og at bevisene skal legges frem direkte i rettssalen.
Det har tidligere vært rettslige spørsmål om hvorvidt visse dokumenter, som for eksempel fotografier, skal anses som bevis eller hjelpedokumenter. Rettspraksis har etablert at hvis et dokument ikke forventes å ha bevisverdi uavhengig av andre bevis i saken, skal det anses som et hjelpedokument.
Tvisteloven § 9-14 er utformet for å sikre at hovedforhandlingen forblir muntlig og at bevisene presenteres umiddelbart. Samtidig gir den rom for bruk av hjelpedokumenter for å fremme en forståelig og klar framstilling av saken. Dette prinsippet balanserer effektiviteten i rettssalen med hensynet til en rettferdig behandling av saken.