Begrepet “lovgivervilje” kan defineres som den hensikten som ligger bak utformingen av lover og forskrifter. Med andre ord, hva var formålet eller intensjonen til lovgiveren da loven ble utformet? Lovgiverviljen kan være et viktig verktøy for å tolke og anvende loven i rettslig praksis.
I norsk rett er lovgiverviljen en viktig rettskilde som domstolene tar hensyn til i sin tolkning og anvendelse av lover og forskrifter. Lovgiverviljen kan finnes ved å se på forarbeidene til loven, som for eksempel proposisjoner og stortingsmeldinger. Disse dokumentene gir en forklaring på hvorfor lovgiveren ønsket å vedta loven, og kan hjelpe til med å forstå formålet og intensjonen bak loven.
Lovgiverviljen kan også være relevant når domstolene må tolke og anvende lover som ikke er klare eller tydelige nok. Hvis loven er uklar, kan det være nyttig å se på hva som var lovgiverens intensjon da loven ble vedtatt. På denne måten kan domstolene ta hensyn til lovgiverens hensikt og formål, og sørge for at loven blir anvendt på en måte som er i tråd med dette.
Det er imidlertid viktig å huske på at lovgiverens intensjoner kan endre seg over tid, og at tolkningen av loven må tilpasses samfunnets utvikling. Derfor er det også viktig å vurdere om lovgiverens intensjon fortsatt er relevant og aktuell i dagens samfunn.
I sum kan lovgiverviljen være et nyttig verktøy for å forstå og tolke loven. Ved å se på hva som var lovgiverens hensikt og formål bak loven, kan man bedre forstå hvordan loven skal tolkes og anvendes i rettslig praksis. Samtidig er det viktig å huske på at lovgiverens intensjoner kan endre seg over tid, og at tolkningen av loven må tilpasses samfunnets utvikling.