Hvordan lese en sakkyndig rapport kritisk

Første spørsmål er mandatet. Hva fikk den sakkyndige i oppdrag å undersøke? En rapport bør vurderes mot oppgaven den faktisk skulle besvare. En uttalelse utenfor mandatet kan fortsatt ha interesse, men den må ikke forveksles med en utredning av et spørsmål den sakkyndige aldri var bedt om å undersøke.

Slik bør spørsmålet forstås

Neste spørsmål er materialgrunnlaget. Hvilke dokumenter er lest? Hvem er intervjuet? Er barnet observert, og i hvilke situasjoner? Finnes sentrale opplysninger som den sakkyndige ikke hadde tilgang til? Det avgjørende er ikke at rapporten nevner mange kilder, men om de relevante kildene er representert og om rapporten gjør det mulig å forstå hva vurderingen bygger på.

Deretter må fakta og faglige slutninger skilles. «Forelder sa X» er en kildeopplysning. «X viser at forelderen har dårlig omsorgsforståelse» er en faglig vurdering. Leseren bør kunne følge overgangen mellom disse nivåene. Hvis et avgjørende premiss er omstridt, må man spørre hvor robust konklusjonen er dersom premisset faller bort.

Alternative forklaringer er også viktige. Dersom en observasjon kan forklares på flere måter, bør rapporten vise at relevante alternativer er vurdert. Kritikk av en rapport er sterkest når den peker på konkrete logiske eller metodiske problemer, ikke når den bare uttrykker uenighet med konklusjonen.

Hva dette betyr i praksis

I foreldretvister følger det av gjeldende barnelov at Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere kvaliteten på visse sakkyndige rapporter, blant annet rapporter fra sakkyndige oppnevnt av retten etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 og rapporter fra sakkyndige som en part har engasjert. Retten kan bare bygge på en sakkyndig utredning som er vurdert av kommisjonen, jf. § 61 c. Kommisjonens funksjon er kvalitetskontroll; den overtar ikke rettens oppgave med å vurdere bevisene eller avgjøre saken.

Forskriften om Barnesakkyndig kommisjon beskriver kommisjonens oppgave som å gjennomgå og vurdere sakkyndigrapporter. Dette understreker at en rapport ikke blir «sann» fordi den er skrevet av en sakkyndig. Rapporten inngår i det samlede avgjørelsesgrunnlaget.

Ved kritisk lesning er det derfor nyttig å bruke en fast kontrollrekke:

1. Hva var mandatet?
2. Hvilke data er samlet inn?
3. Hvilke opplysninger behandles som fakta?
4. Er sentrale opplysninger omstridt eller mangelfulle?
5. Hvordan går rapporten fra observasjon til faglig slutning?
6. Er alternative forklaringer vurdert?
7. Er usikkerhet og begrensninger synliggjort?
8. Besvarer konklusjonen faktisk mandatet?

En god kritikk behøver ikke konkludere med at rapporten er «feil». Ofte er det mer presist å vise hvilke deler som er godt underbygget, hvilke som er usikre, og hvilken betydning usikkerheten bør få når retten vurderer rapporten sammen med de øvrige bevisene.