Hva trenger egentlig dommeren for å kunne avgjøre saken?

Dette skiftet i perspektiv er noe av det viktigste i god prosessforberedelse.

Slik bør spørsmålet forstås

Tvisteloven § 21-6 krever at den som tilbyr et bevis, angir hva beviset skal godtgjøre. Etter § 21-7 kan det bare føres bevis om faktiske forhold som kan få betydning for avgjørelsen. § 21-8 stiller dessuten krav om forholdsmessighet. Reglene uttrykker et praktisk hovedpoeng: bevisføringen skal være målrettet.

Arbeidet bør derfor begynne med beslutningsspørsmålene. Hva er det retten faktisk skal ta stilling til? Hvilke rettsregler styrer disse spørsmålene? Hvilke faktiske omstendigheter må retten kjenne for å anvende reglene? Først når disse spørsmålene er avklart, gir det mening å velge ut dokumenter og vitner.

Et vanlig problem er at en part ønsker å bevise at motparten «har vært vanskelig» gjennom mange år. Det kan være forståelig, men begrepet er for bredt til å være et godt bevistema. Hvilke konkrete handlinger siktes det til? Når skjedde de? Hvorfor har de betydning for det aktuelle kravet? Kan betydningen forklares uten å føre tyve vitner om samme poeng?

Hva dette betyr i praksis

Domstolen har selv fremhevet at den faktiske fremstillingen bør tilpasses det retten trenger for å avgjøre spørsmålene i saken. Høyesteretts advokatveiledning bygger på samme grunnidé: materialet skal være relevant, oversiktlig og nødvendig for rettens arbeid.

Dette betyr ikke at bakgrunn er uviktig. En hendelse kan bare forstås riktig i sin sammenheng. Men også kontekst må ha en funksjon. En god fremstilling gir retten nok bakgrunn til å forstå den avgjørende hendelsen, uten å gjøre hovedspørsmålet vanskelig å finne.

Tvisteloven pålegger også retten aktiv saksstyring. Under saksforberedelsen skal retten blant annet bidra til å avklare tvistespørsmål, bevisføring og den videre behandlingen. Før hovedforhandlingen skal partene normalt levere sluttinnlegg med påstand, påstandsgrunnlag, rettsregler, bevis og forslag til fremdriftsplan. Systemet er altså konstruert for konsentrasjon før saken kommer til retten.

For advokaten blir oppgaven derfor todelt. Først må klientens historie forstås fullt ut. Deretter må den oversettes til en struktur som retten kan arbeide med. Det er ikke det samme som å forenkle bort vanskelige nyanser. Det er å skille mellom det som forklarer saken, det som beviser saken, og det som bare fyller plass.

En god prøve er denne: Hvis dommeren etter én times arbeid skulle kunne forklare hva saken egentlig handler om, hvilke tre–fem spørsmål måtte dommeren da ha forstått? Resten av forberedelsen bør organiseres rundt disse spørsmålene.