I hjertet av det norske rettssystemet står Høyesterett som en sentral institusjon. Ifølge prinsippet om maktfordeling, slik det ble formulert av Montesquieu, utgjør domstolene en egen og uavhengig statsmakt. I Grunnloven er den dømmende makt tildelt et eget kapittel, på linje med den utøvende og lovgivende makten, som representeres av Kongen og Stortinget.
Men hva er egentlig rollen til Høyesterett som statsmakt? Dette har Høyesterett selv måttet definere over tid. Sentralt i denne definisjonen står begrepene prejudikat og prøvingsrett.
Et prejudikat er en rettsavgjørelse som binder senere saker. Dette konseptet har vært fundamentalt for Høyesterett siden tidlig i dens historie. Allerede fra den første rettssaken ble ført for Høyesterett den 30. juni 1815, ble det opprettet et arkiv over tidligere avgjørelser. Hensikten var å sikre at nye og lignende saker fikk samme avgjørelse. Høyesterett så på sine egne avgjørelser som prejudikater, noe som gjorde dette til praksis i hele det norske rettssystemet. Dermed ble Høyesterett ikke bare en bruker, men også en produsent av rett.
En viktig funksjon til Høyesterett er å kontrollere de to andre statsmaktene, henholdsvis den utøvende og lovgivende, ved å prøve om nye lover og forvaltningsvedtak er i tråd med lov og Grunnlov. Dette prinsippet kalles prøvingsrett. Prøvingsretten omfatter også internasjonale rettskilder som Norge har forpliktet seg til å følge gjennom ulike traktater, særlig EU-retten og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Prøvingsretten har vært etablert siden tidlig på 1800-tallet, og Høyesterett har gradvis utvidet denne rollen. På 1800-tallet var Høyesterett den ledende domstolen i Europa når det gjaldt å utøve prøvingsrett, på en måte som var vanlig i USA. Mens mange europeiske land senere etablerte egne konstitusjonsdomstoler for denne oppgaven, har prøvingsretten i Norden i stor grad blitt ivaretatt av de øverste domstolene, inkludert Høyesterett i Norge.
Gjennom historien har Høyesterett stadig utvidet prøvingsretten. Dette inkluderer å prøve lov mot De europeiske menneskerettighetene og mot EØS-lovgivning. Slike avgjørelser har bidratt til å forme norsk lov og rettspraksis på en måte som er i tråd med internasjonale standarder og forpliktelser.