Haagkonvensjonene om den sivile prosess, inngått den 17. juli 1905 og den 1. mars 1954, representerer en viktig del av det internasjonale rettssystemet. Disse konvensjonene, som omhandler sivilprosess, er fundamentale i reguleringen av juridiske prosesser på tvers av landegrensene.
Den første Haagkonvensjonen, signert i 1905, etablerte retningslinjer for forkynning av dokumenter og innhenting av bevis i sivile saker. Dens påfølgende motstykke, inngått i 1954, bygget videre på dette rammeverket ved å inkludere bestemmelser om sikkerhet for saksomkostninger og fri rettshjelp.
Selv om disse to konvensjonene i stor grad er sammenfallende, har utviklingen innen internasjonal rett ført til en gradvis avløsning av visse bestemmelser. Spesielt har Haagkonvensjonen av 1965 om forkynning og Haagkonvensjonen av 1970 om innhenting av bevis erstattet de tilsvarende bestemmelsene i sivilprosesskonvensjonen fra 1954, for de statene som er tilsluttet disse nyere konvensjonene.
Denne utviklingen reflekterer behovet for å tilpasse juridiske prosesser til en stadig mer globalisert og kompleks virkelighet. Ved å etablere felles retningslinjer for sivilprosess på tvers av landegrensene, bidrar Haagkonvensjonene til å fremme rettferdighet, effektivitet og samarbeid i internasjonale juridiske saker.