Fra påstand til bevis: Hvordan skiller man mellom det man vet, det man tror og det man kan bevise?

Tvisteloven bygger på fri bevisvurdering. Etter § 21-2 fastsetter retten det faktiske avgjørelsesgrunnlaget etter en fri vurdering av bevisene som er ført. Det finnes derfor normalt ikke en regel om at ett bestemt dokument, ett vitne eller én type bevis automatisk «vinner». Samtidig er ikke alt som kan legges frem, relevant. Etter § 21-7 skal bevisføringen gjelde faktiske forhold som kan få betydning for avgjørelsen, og etter § 21-8 kan bevisføringen begrenses når omfanget ikke står i rimelig forhold til betydningen av tvisten.

Slik bør spørsmålet forstås

En nyttig arbeidsmåte er å dele saken i fire lag.

Det første laget er påstanden: «Dette skjedde.» Påstanden er utgangspunktet, ikke beviset.

Det andre laget er kilden: Hvordan vet vi dette? Er kunnskapen basert på egen observasjon, en melding skrevet samme dag, en journalopplysning, en tredjepersons forklaring eller noe man senere har fått fortalt?

Hva dette betyr i praksis

Det tredje laget er slutningen: Hva kan kilden faktisk brukes til å si? En SMS kan for eksempel dokumentere at en melding ble sendt med et bestemt innhold. Den dokumenterer ikke nødvendigvis at alle faktiske opplysninger i meldingen er sanne. Et bilde kan dokumentere et synlig forhold, men ikke uten videre årsaken til det.

Det fjerde laget er det samlede bevisbildet. Retten vurderer bevisene i sammenheng. Flere uavhengige opplysninger som peker i samme retning kan styrke hverandre. Motsatt kan uklar kronologi, manglende kontekst eller opplysninger som ikke passer sammen, svekke en tilsynelatende enkel forklaring.

Partene har etter tvisteloven § 21-4 en sannhets- og opplysningsplikt. Det innebærer blant annet at en part ikke bør bygge saken ved bare å samle opplysninger som støtter eget syn og overse materiale som trekker i motsatt retning. En god sak tåler at svakhetene identifiseres før motparten eller retten gjør det.

I sivile saker er hovedregelen alminnelig sannsynlighetsovervekt: retten legger som utgangspunkt det mest sannsynlige faktum til grunn. Høyesterett har samtidig slått fast at det på enkelte områder kan gjelde et skjerpet beviskrav, blant annet ved særlig belastende faktiske beskyldninger. Dette er et godt eksempel på hvorfor man ikke kan snakke om «bevis» uten også å spørre hvilket rettslig spørsmål beviset skal belyse og hvilket beviskrav som gjelder.

Den praktiske lærdommen er enkel: start ikke med å spørre hvor mange dokumenter du har. Start med å spørre hvilke faktiske spørsmål retten må avgjøre, hva som taler for og imot hvert av dem, og hvor sikkert hvert bevis egentlig er. Først da blir en samling opplysninger til en bevismessig struktur.