I en velfungerende rettsstat er en av de sentrale pilarene en uavhengig og upartisk dommerstand. Dommerne må kunne fatte beslutninger som er i tråd med loven og rettferdighet, uten at de påvirkes av partenes interesser eller eksterne faktorer. For å sikre denne uavhengigheten er det etablert strenge regler om dommeres habilitet, og parter i en sak har rett til å bestride en dommers habilitet når det er grunn til bekymring.
Habilitetsproblematikk:
Habilitet er et prinsipp som handler om en dommers objektivitet og nøytralitet i en gitt sak. Dersom en dommer har en tilknytning til saken eller partene som kan gi grunn til å tvile på dommerens objektivitet, har partene rett til å kreve at dommeren trer til side. Dette er en viktig garanti for at rettssaker blir behandlet på en rettferdig måte.
Dommeres eget ansvar:
I tillegg til partenes rett til å bestride dommeres habilitet, har også dommerne selv et ansvar for å sikre at de ikke er inhabile i en sak. Dette innebærer at dommerne må være grundige i sin vurdering av eventuelle tilknytninger til saken eller partene. Dommerne skal selv vurdere om de er i stand til å behandle saken objektivt og upartisk.
Uavhengighet og demokrati:
Selv om domstolene er uavhengige i den enkelte sak, er de ikke isolert fra samfunnets demokratiske utvikling. Stortinget har myndighet til å fastsette regler for organiseringen av domstolene, herunder antall domstoler, deres lokalisering, antall dommere og prosedyrer for utnevnelse av dommere. Dette er områder som kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen, og som reflekterer demokratiske prinsipper.