Dommerens uavhengighet og upartiskhet er forutsetningen for at domstolene kan utøve sin myndighet med legitimitet og opprettholde samfunnets tillit.
Uavhengighet og upartiskhet er de to mest grunnleggende etiske kravene til enhver dommer. Begge begrepene danner selve bærebjelken i den dømmende maktens troverdighet og representerer de mest synlige uttrykkene for at makt utøves under loven og ikke etter personlige, politiske eller økonomiske interesser. Samfunnet aksepterer domstolenes avgjørelser fordi de bygger på rettsstatlige prinsipper – ikke fordi dommeren selv har makt, men fordi embetet dommeren forvalter står i en institusjonell og personlig uavhengighet som må merkes i praksis.
Uavhengighetens innhold kan ikke reduseres til et formelt prinsipp. Den må forstås som en praktisk og etisk forpliktelse. En dommer skal utøve sin gjerning uten påvirkning fra offentlige eller private interesser. Like avgjørende er at dommeren må opptre på en måte som ikke skaper inntrykk av at slik påvirkning kan forekomme. Det er et krav til både realitet og fremtoning.
Uavhengighet som funksjonell forutsetning
Domstolenes uavhengighet er både en konstitusjonell rettighet og et personlig ansvar for den enkelte dommer.
I norsk rett hviler domstolenes uavhengighet på Grunnloven § 95 og domstolloven. Disse bestemmelsene slår fast at domstolene skal være frie og uavhengige i sin virksomhet, og at ingen andre statsmakter kan instruere dem i enkeltsaker. Denne institusjonelle uavhengigheten danner rammen, men den personlige uavhengigheten er avgjørende i praksis.
Dommeren må kunne avsi avgjørelser uten frykt for reaksjoner, enten fra overordnede, media eller andre samfunnsaktører. Like viktig er uavhengigheten fra egeninteresse. Det innebærer at dommeren må avstå fra handlinger, verv eller relasjoner som kan svekke troverdigheten. Selv i tilfeller hvor det ikke foreligger faktisk påvirkning, kan et ytre inntrykk av lojalitet eller binding skade tilliten til domstolen.
Dommerens uavhengighet skal heller ikke forveksles med isolasjon. Den krever kontakt med samfunnets virkelighet for å forstå faktum og kontekst, men samtidig en konstant bevissthet om rolleavgrensningen. Dommeren står ikke utenfor samfunnet, men utenfor påvirkningen. Dette skillet mellom forståelse og lojalitet er selve kjernen i god dommerskikk.
Et særtrekk ved det norske systemet er at dommere nyter betydelig frihet i metodevalg, men med det følger et ansvar for egen integritet. Tilsynsutvalget for dommere har i sin praksis fremhevet at uavhengighet ikke bare måles i resultat, men i prosess. Hvordan en dommer kommuniserer, hvilke temaer som tas opp utenfor rettssalen, og hvordan sakene styres, påvirker oppfatningen av om domstolen står fri.
Upartiskhet som tillitskriterium
Upartiskhet er det synlige uttrykket for uavhengigheten og avgjørende for at partene kan akseptere dommens autoritet.
Dommeren skal være og fremstå som upartisk. Dette innebærer at dommeren ikke kan gi uttrykk for forhåndsstandpunkt, ikke tillate personlige holdninger å prege vurderingen, og ikke opptre på en måte som gjør at det med rimelighet kan stilles spørsmål ved nøytraliteten. Upartiskheten må oppleves i hele prosessen – fra første møte i retten til dommens siste setning.
Det er ikke tilstrekkelig at dommeren vet med seg selv at vurderingen er nøytral. Tilliten bygges av hvordan dette oppleves for andre. Språk, blikk, tonefall og prioriteringer kan signalisere sympatier eller antipati selv der ingen er ment. Dette er bakgrunnen for at kravet om upartiskhet er formulert både som «å være» og «å fremtre som».
Dommeren skal også unngå forutinntatte holdninger. Det innebærer en bevissthet om at tidligere erfaringer ikke kan bli mal for nye saker. En dommer som lar tidligere avgjørelser farge sin vurdering av nye parter eller sakstyper, mister gradvis evnen til å se det individuelle i faktum. Derfor er refleksjon over egen praksis en del av det etiske ansvaret.
Upartiskhet innebærer også at dommeren skal legge forholdene til rette for minnelige løsninger uten å utøve press. Forlik er en verdifull del av sivilprosessen, men friheten til å inngå det må forbli reell. Når dommeren bruker sin autoritet til å presse frem en løsning, uavhengig av hvor pragmatisk motivet måtte være, trer han ut av sin rolle som nøytral rettsinstans. Forliket mister da sin verdi som frivillig avtale og fremstår som et resultat av asymmetrisk maktbruk.
Forholdet mellom uavhengighet og upartiskhet
Uavhengighet beskytter dommeren mot påvirkning utenfra, mens upartiskhet beskytter partene mot dommerens egen påvirkning.
Uavhengighet og upartiskhet er to sider av samme tillit. Den ene handler om forholdet mellom domstolen og omverdenen, den andre om forholdet mellom dommeren og partene. Begge er nødvendige for at rettsavgjørelser skal ha autoritet.
I praksis oppstår ofte grensetilfeller. Et tydelig eksempel er mediekontakt. Dommeren skal vise respekt for medias rolle, men samtidig være bevisst på hvordan uttalelser kan tolkes som standpunkt. En dommer som kommenterer sakstyper han selv dømmer i, risikerer å gi inntrykk av forutinntatthet. Dermed berøres både uavhengigheten og upartiskheten.
Et annet eksempel er samarbeid med sakkyndige. Dommeren må kunne bruke ekspertise, men kan ikke delegere vurderingsansvaret. Dersom sakkyndiges vurderinger ukritisk legges til grunn, kan dommeren i realiteten ha gitt fra seg sin dømmende uavhengighet. Samtidig kan for tett kommunikasjon med én fagperson skape mistanke om partiskhet. Dommeren må balansere sin egen faglige vurdering mot behovet for å bruke spesialisert kunnskap uten å miste kontroll over rettens beslutningsgrunnlag.
Upartiskhetens grenser og praksis
Upartiskhet er ikke et krav om følelsesmessig nøytralitet, men om faglig disiplin og rettferdig behandling.
Ingen dommere er uten personlige erfaringer, men dommergjerningen krever at erfaringene ikke får styrende kraft. Når saker vekker sterke menneskelige reaksjoner – som i foreldretvister, straffesaker med alvorlig kriminalitet eller sivile saker med sosial slagside – prøves dommerens upartiskhet i praksis. Det er da evnen til å holde seg innenfor rettens rammeverk, og å bruke juridiske standarder som korrektiv til egne reaksjoner, som skiller profesjonell dømmekraft fra personlig sympati.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i flere avgjørelser, blant annet i Hauschildt v. Danmark (1989), understreket at upartiskhet vurderes både subjektivt og objektivt. Det subjektive er dommerens indre holdning; det objektive er hvordan omverdenen med rimelighet kan oppfatte saken. I norsk sammenheng speiles dette i Tilsynsutvalgets praksis, hvor det gjentatte ganger er presisert at «det ikke er tilstrekkelig å være nøytral – man må også fremstå som det».
En dommer som viser irritasjon, bagatelliserer argumenter eller bruker nedsettende formuleringer, kan svekke tilliten til sin egen nøytralitet selv om avgjørelsen i realiteten er korrekt. Derfor er språkets form en del av dommerens etiske ansvar. Det juridiske håndverket må bæres av respekt for prosessen.
Uavhengighet i møte med moderne påvirkning
Digital kommunikasjon og sosiale medier har endret hvordan uavhengighet må forstås og praktiseres.
Tidligere var påvirkning først og fremst forbundet med direkte henvendelser, politiske signaler eller økonomiske interesser. I dag oppstår nye gråsoner. Dommere blir eksponert for mediekommentarer, digitale kampanjer og offentlig debatt på måter som utfordrer grensene mellom det private og det institusjonelle.
Dommerens plikt til uavhengighet innebærer også digital tilbakeholdenhet. Å uttrykke støtte til kampanjer, kommentere aktuelle straffesaker eller diskutere domstolenes praksis i sosiale medier, kan skape tvil om evnen til å dømme fritt. Selv likes og delinger kan tolkes som synspunkter. Dette er ikke spørsmål om ytringsfrihetens grenser, men om dommergjerningens særpreg: Embetet hviler på tillit, og tillit er en skjør valuta.
Institusjonelt må domstolene beskytte dommernes arbeidsforhold mot politisk og administrativ styring. Domstoladministrasjonen har et ansvar for å sikre rammer som gjør dommeren i stand til å handle uavhengig i praksis, uten økonomiske eller organisatoriske bindinger som påvirker avgjørelsene.
Den menneskelige dimensjonen
Uavhengighet og upartiskhet er ikke bare juridiske krav, men et uttrykk for dommerens profesjonelle integritet.
Den enkelte dommer står daglig i situasjoner hvor lojalitet, empati og effektivitet må veies opp mot rollen som nøytral rettsanvender. Den uavhengige dommeren er ikke følelsesløs, men bevisst sin rolle og sine grenser. Den upartiske dommeren er ikke passiv, men aktiv i å sikre rettferdighet uten favorisering.
Tilliten til domstolene bygges sak for sak, dom for dom. I praksis er det de små tegnene som avgjør: måten dommeren lytter, styrer ordet, håndterer kritikk og utformer begrunnelsen på. Uavhengighet og upartiskhet må merkes, ikke bare antas.
Domstolenes autoritet kan ikke pålegges med lov; den må fortjenes gjennom konsekvent etisk praksis. Derfor er de etiske prinsippene ikke et tillegg til dommerrollen, men dens kjerne.
Kilder:
- Domstoladministrasjonen – Etiske prinsipper for dommeratferd (2010).
- Lovdata – Grunnloven § 95, domstolloven §§ 55 og 60.
- Tilsynsutvalget for dommere – praksis om god dommerskikk og upartiskhet.
- Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD): Hauschildt v. Danmark, 24. mai 1989.
- NOU 2020:11 – Den tredje statsmakt – domstolene i endring.
- Regjeringen.no – Domstolenes uavhengighet og rettssikkerhet.
- Den norske Dommerforening – veiledning i dommeretikk og etisk refleksjon.