Dommerens forhold utenfor tjenesten må utformes slik at atferden ikke svekker respekten for eller tilliten til domstolene, og bruken av dommertittel og faglige råd holdes innenfor strenge grenser.
Dommerens forhold utenfor tjenesten er ikke et privat anliggende løsrevet fra embetet. Embetet følger personen, også når rettssalen er tom og domsfrakken henger i skapet. Gjennom møter i sivilsamfunnet, verv, nabolag og digitale flater skapes inntrykk som igjen farger synet på domstolene. Det grunnleggende kravet er enkelt: atferd som kan skade respekten for eller tilliten til domstolene, skal unngås. I praksis krever dette en bevisst avstand til roller som skaper sammenblanding, og tilbakeholdenhet med å gi råd i andres rettstvister. Avstanden verner ikke bare om dommerens nøytralitet i neste sak; den beskytter hele institusjonens legitimitet.
Som prosedyreadvokat ser jeg hvordan enkelthendelser utenfor tjenesten kan forplante seg inn i rettssalen. Parter og publikum avleser signaler raskt: tittelbruk i feil kontekst, uformelle vurderinger av tvister, synlige engasjementer i interesseorganisasjoner. Dommerens forhold utenfor tjenesten må derfor bæres av en enkel refleks: Hvilket inntrykk skaper dette av min rolle når jeg i morgen skal sitte i retten? Denne refleksen er ikke mistro til borgerrollen; den er profesjonell egenkontroll.
Dommerens forhold utenfor tjenesten innebærer først en grense for bruk av dommertittelen. Tittelen representerer makt, og makt låner autoritet. Når tittelen trekkes inn i sammenhenger der den ikke har saklig grunn, oppstår fare for rolleblanding. En støtteerklæring, en invitasjon eller et brev som signeres «dommer», kan tolkes som en institusjonell posisjon selv om intensjonen var privat. Derfor er hovedregelen tilbakeholdenhet. Den private personen kan mene og skrive som andre, men dommertittel brukes kun der rollen faktisk er relevant og nødvendig.
Det neste er forsiktighet med å gi råd i andres rettstvister. Det kan virke hjelpsomt i konkrete situasjoner – en nabokonflikt, en arbeidsrettslig uenighet, et familiært arveoppgjør – men rådet blir sjelden nøytralt for den som skal rådspørres om morgendagens sak. Dommerens forhold utenfor tjenesten må sikre at dommeren ikke trer inn i rollen som partsrådgiver på fritiden. Skulle dommeren likevel sitte med spesifikk informasjon eller binding som følge av et slikt engasjement, vil habilitetsspørsmål melde seg. Da er skaden allerede i emning: Enten må dommeren tre til side, eller så lever saken videre med en rest av tvil om upartiskhet.
Dommerens forhold utenfor tjenesten handler også om deltakelse i samfunnsliv. Engasjement i lag, foreninger og stiftelser er positivt, men krever bevisst avstand til aktører med jevnlig prosesskontakt med domstolene. Jo tettere organisasjonen står typiske sakstyper dommeren håndterer, desto større er risikoen for at engasjementet oppfattes som et signal om underliggende standpunkt. Et lokalt idrettslag skaper sjelden friksjon; et styreverv i en interesseorganisasjon med markerte syn i barnerett eller strafferett må vurderes nøye. Dommerens forhold utenfor tjenesten forutsetter derfor en løpende habilitetsvurdering også når kalenderen planlegges.
Sosiale medier forsterker utfordringen. Det private og offentlige flyter sammen, og sporene er varige. En lettvint kommentar, en deling av et innlegg eller bare en «liker» kan leses som posisjonering. Dommerens forhold utenfor tjenesten bør derfor være preget av lavt konfliktnivå i digitale flater. Informasjon om faglige kilder, deling av nøytrale kunngjøringer og deltakelse i åpent tilgjengelige juridiske samtaler kan være uproblematisk. Derimot bør vurderende eller ladede innlegg om temaer som kan komme for retten, unngås. Ikke fordi dommeren ikke har ytringsfrihet, men fordi friheten må avveies mot domstolens legitimitet.
Dommerens forhold utenfor tjenesten innebærer også et blikk for relasjoner. Vennskap og nettverk er en del av livet, men de kan skape koblinger som – sett utenfra – fremstår problematiske i konkrete saker. En dommer som deltar i faste, sosiale fellesskap med aktører som hyppig møter retten (advokater, sakkyndige, offentlige etater), bør ha lav terskel for å opplyse om forholdene og vurdere sidesetting. Transparens internt er nødvendig; diskresjon eksternt er klokt. Poenget er å forebygge det som i ettertid må forklares.
Dommerens forhold utenfor tjenesten møter også grensen mot økonomiske interesser. Investeringer, verv og konsulentforhold kan være legitime, men må vurderes i lys av fremtidige saker. Et mindre aksjeinnehav i et børsnotert selskap kan være perifert; et honorert oppdrag for en bransje som ofte står for domstolen, er sjelden forenlig. Det avgjørende er ikke bare faktisk innflytelse, men hvordan bindingen fremstår. Habilitetsnormen er både subjektiv og objektiv: Dommeren må være upartisk og fremstå som det.
Dommerens forhold utenfor tjenesten er også språk. Måten dommeren omtaler rettssaker og rettslige spørsmål i private samtaler, påvirker hvordan rollen oppfattes. Et avvæpnende utsagn i en middag kan dagen etter fremstå som «dommerens syn» i en mediesak. Bevisst nøkternhet i omtale av rettslige stridstema – særlig pågående saker – er derfor en del av profesjonsetikken utenfor tjenesten. Den beste testen er enkel: Ville jeg vært komfortabel med at dette sitatet stod på trykk med navn og tittel? Hvis ikke, la være.
Dommerens forhold utenfor tjenesten er ikke et krav om askese. Dommeren er samfunnsborger, nabo, foresatt og medreisende. Men borgerrollen må bæres med en annen varsomhet. I konfliktfylte situasjoner man selv er en del av – borettslag, skolesaker, lokale planprosesser – bør dommeren opptre som enhver annen part, uten å trekke på tittel eller prosessuell tyngde. Det er legitimt å fremme syn; det er ikke legitimt å forsterke synet med embetets autoritet. Når dommeren blir «dommeren» i privat konflikt, taper domstolen ansikt.
Dommerens forhold utenfor tjenesten reiser også spørsmål om undervisning, kurs og faglig formidling. Slik virksomhet kan være verdifull fordi den sprer kunnskap om rettslige standarder. Rammen må likevel være profesjonell: generelle gjengivelser av rettsregler, metode og prosessuelle prinsipper, uten bruk av pågående eller nylig avgjorte saker som eksempler. Honorarer og oppdragsgivere må vurderes med samme nøkternhet som andre bindinger. Temaer tett på sakstyper dommeren behandler, krever særlig varsomhet.
Et særtilfelle oppstår når dommeren selv blir part eller involvert i private tvister. Dommerens forhold utenfor tjenesten tilsier da at profesjonell bistand søkes, og at man ikke prosederer egen sak gjennom tittel eller kollegiale kontakter. Det beskytter både saken og omdømmet. Selv den mest urimelige motpart får ikke bli årsak til at grensen mellom embete og privatperson viskes ut.
Dommerens forhold utenfor tjenesten har en kollektiv side. Domstoler er kollegier, og kulturen forvaltes i fellesskap. Det bør være rom for å drøfte grensegangene åpent internt: hva som skaper risiko, hvilke verv som er uheldige, hvilke kanaler som er kloke. Slike samtaler forebygger enkeltfeil. De gir også praktiske standarder som kan etterleves i hverdagen, ikke bare i etiske retningslinjer. En god profesjonskultur gjør det lettere å si nei i tide – til invitasjoner, oppdrag og roller som lokker med prestisje, men bærer med seg fare for sammenblanding.
Dommerens forhold utenfor tjenesten møter rettens plikt til å håndtere habilitet raskt og transparent. Når dommeren blir oppmerksom på en binding, skal spørsmålet reises uoppfordret. Informasjon til parter og protokollering av vurderingen skaper etterprøvbarhet. En moden praktisering av sidesetting er ikke et nederlag; det er et vern av rettssikkerheten. Alternativet – å bli sittende og håpe at ingen spør – er alltid dårligere. Tillit bygges raskt ned og langsomt opp.
Dommerens forhold utenfor tjenesten er også en del av offentlighetens blikk på domstolen. Når en dommer avstår fra å bruke tittel i upassende sammenhenger, når en dommer avslår å gi uformelle råd i pågående tvister, og når en dommer håndterer egne engasjementer med synlig varsomhet, skjer det en pedagogisk effekt: Publikum lærer hvordan makt skal bæres i en rettsstat. Det er ikke den settende dommen som alene skaper tillit, men summen av små, daglige valg.
Den digitale tidsalderen gjør dette mer presserende. Informasjon sirkulerer hurtig, og nyanser går tapt. Dommerens forhold utenfor tjenesten bør derfor bygges rundt en konsekvent praksis: ingen bruk av tittel uten saklig grunn, ingen råd i andres tvister, ingen offentlige markeringer som kan skape spørsmål om fremtidig upartiskhet. Konservativt? Ja, og nettopp derfor tillitsskapende. Når standarden er forutsigbar, blir overraskelser sjeldnere.
Dommerens forhold utenfor tjenesten møter til slutt det menneskelige behovet for deltakelse. Ingen blir gode dommere av å isolere seg. Men man blir heller ikke gode dommere av å bli frontfigurer. Den riktige balansen ligger i rolleklarheten: ta del i samfunnet, men ikke med maktens språk; bidra med kunnskap, men ikke med standpunkter som gjør neste sak vanskelig; vær tilgjengelig, men ikke som rådgiver i tvister. Slik bevares integriteten når døren til rettssalen åpnes igjen.
Summen er klar: Dommerens forhold utenfor tjenesten er en forlengelse av dommergjerningen, ikke et fritatt rom. Avstand til maktsymboler og forsiktighet med rådgivning er ikke formaliteter; de er operative normer som beskytter den nøytraliteten domstolen lever av. Når disse normene følges, kjenner parter og publikum igjen det samme ansiktet i og utenfor retten: et ansikt som ikke søker å vinne, men å dømme rettferdig.
Kilder:
- Domstoladministrasjonen – Etiske prinsipper for dommeratferd (2010), punkter om dommerens forhold utenfor tjenesten, bruk av tittel og rådgivning.
- Lovdata – Grunnloven § 95 om uavhengig og upartisk domstol; domstolloven (særlige bestemmelser om dommergjerning, habilitet og embetets verdighet).
- Lovdata – Tvisteloven og straffeprosessloven: regler om habilitet, åpenhet og forsvarlig saksbehandling.
- Tilsynsutvalget for dommere – vedtak og årsmeldinger med praksis om god dommerskikk, tittelbruk og utenomrettslige engasjement.
- Den norske Dommerforening – veiledningsmateriell om dommeretikk, habilitet og rolleforståelse.
- NOU 2020:11 Den tredje statsmakt – domstolene i endring – drøftelser om legitimitet, tillit og domstolenes rolle i offentligheten.
- Regjeringen.no – overordnede omtaler av domstolenes uavhengighet, åpenhet og kommunikasjonsprinsipper.