Den norske dommerfullmektigordningen er en viktig del av rettssystemet i Norge. Ordningen gir nyutdannede jurister muligheten til å arbeide som fullmektiger i domstolene i ett til to år før de eventuelt går videre til andre jobber i det private eller offentlige. Til tross for at ordningen har eksistert i mange år og har bidratt til å utdanne en rekke dyktige dommere, har den også vært gjenstand for kritikk. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på den vanligste kritikken mot den norske dommerfullmektigordningen.
Bakgrunn
Dommerfullmektigordningen ble opprettet i Norge på midten av 1800-tallet for å sikre at det var nok kvalifiserte kandidater til å fylle stillingene som dommere i landets domstoler. Ordningen har blitt justert og forbedret gjennom årene, men har også vært utsatt for kritikk.
Vanligste kritikk mot dommerfullmektigordningen
Den vanligste kritikken mot den norske dommerfullmektigordningen går på at den gir unge og uerfarne jurister for mye makt og ansvar. Kritikerne mener at dommerfullmektiger mangler den nødvendige erfaringen og kunnskapen til å ta beslutninger som kan påvirke folks liv og fremtid. Det har også vært påpekt at dommerfullmektiger har begrenset tilgang til juridisk veiledning og støtte, noe som kan føre til feilaktige avgjørelser og unødvendig forsinkelse i rettssaker.
En annen vanlig kritikk mot dommerfullmektigordningen er at den kan føre til at unge jurister blir for ensidig opplært i rettspraksis og ikke får tilstrekkelig erfaring fra andre deler av det juridiske feltet. Dette kan føre til at de blir mindre allsidige som jurister og at de får begrenset kunnskap om andre juridiske områder enn de som er relevante for rettssaker.
Noen kritikere av dommerfullmektigordningen hevder også at den kan føre til at unge jurister blir for ensidig opplært i en bestemt type rettspraksis, for eksempel strafferett eller sivilrett. Dette kan føre til at de ikke får den bredden i kompetanse som trengs for å bli en god dommer.