Den vanskeligste øvelsen: Bygg motpartens beste argument

I de beste sakene bør man også gjøre det motsatte.

Man bør forsøke å bygge den sterkeste forsvarlige versjonen av motpartens argument.

Ikke karikaturen. Ikke det svakeste motparten allerede har skrevet. Ikke en versjon som er enkel å rive ned. Men den argumentasjonen en dyktig advokat på den andre siden kunne ha ført dersom oppgaven var å angripe vår sak så effektivt som mulig.

Dette er ikke illojalitet mot klienten.

Det er en metode for å oppdage risiko før den blir synlig i retten.

En juridisk posisjon som bare fungerer så lenge den ikke møter motargumenter, er ikke særlig robust. Den profesjonelle oppgaven er derfor ikke bare å finne grunner til at klienten kan ha rett, men å undersøke hvor godt disse grunnene tåler motstand.

Hvorfor vi naturlig leter etter støtte for vår egen teori

Mennesker har en kjent tendens til å oppsøke, tolke og huske informasjon som passer med en allerede etablert oppfatning. Dette omtales ofte som bekreftelsesbias.

I en rettssak kan mekanismen bli særlig sterk.

Klienten kommer med en historie.
Advokaten finner rettskilder som passer historien.
Dokumentene sorteres etter temaene i historien.
Hver ny opplysning forstås innenfor modellen som allerede er etablert.

Etter en stund kan saken virke stadig sterkere, selv om arbeidet delvis består i å organisere materialet rundt en teori man bestemte seg for tidlig.

En systematisk motpartsanalyse er en måte å skape friksjon i denne prosessen.

Advokatens uavhengighet gjør øvelsen mulig

Advokatloven og reglene for god advokatskikk bygger på at advokaten skal være lojal mot klienten, men samtidig faglig uavhengig.

Uavhengigheten innebærer blant annet at rådgivningen ikke skal styres av ønsket om å tekkes klienten.

Dette er avgjørende.

Hvis advokaten bare kan gi klienten argumenter klienten liker, mister klienten nettopp den profesjonelle verdien advokaten skal tilføre.

Den virkelige lojaliteten kan derfor bestå i å si:
«Dette er det sterkeste argumentet jeg tror motparten har mot oss.»

Begynn med påstanden – hva må motparten faktisk oppnå?

Motpartsanalysen bør ikke begynne med retorikk.

Den bør begynne med deres juridiske mål.

Hva må motparten få retten til å konkludere med?

I en kontraktstvist kan det være at avtalen skal tolkes på en bestemt måte.

I en erstatningssak kan det være tilstrekkelig å skape tvil om årsakssammenhengen.

I en foreldretvist kan motparten søke en bestemt bosteds- eller samværsordning.

I en straffesak er situasjonen asymmetrisk. Påtalemyndigheten må bevise skyld; forsvareren trenger ikke bevise tiltaltes uskyld. En forsvarer som bygger påtalemyndighetens beste argument gjør det for å teste om beviskravet faktisk kan være oppfylt.

Bygg motpartens juss før du angriper den

Finn den beste rettskilden mot vår posisjon.

Ikke stopp ved å konstatere at vi har en god dom.

Finnes en senere dom?
Er faktum i vår dom annerledes?
Finnes forarbeidsuttalelser som peker motsatt vei?
Er ordlyden mindre klar enn vi ønsker?
Er rettsområdet preget av skjønn?

Skriv deretter motpartens juridiske resonnement så nøytralt som mulig.

Hvis det ser svakt ut allerede før man begynner å svare, er det nyttig informasjon.

Hvis det ser ubehagelig sterkt ut, er det enda mer nyttig informasjon.

Bruk motpartens beste faktum

Den vanligste formen for svak motpartsanalyse er å velge de faktaene hos motparten som er lettest å tilbakevise.

Det er mer krevende å spørre:
Hvilket ubestridt faktum passer best med deres teori?

Kanskje kontrakten faktisk har en formulering som støtter dem.

Kanskje klienten sendte en e-post som er vanskelig å forklare.

Kanskje tidslinjen viser at et sentralt forhold oppstod senere enn klienten intuitivt har fortalt.

Kanskje klienten har handlet inkonsekvent.

Dette må inn i analysen.

Finn dokumentet du helst skulle ønske ikke eksisterte

Nesten alle omfattende saker har et slikt dokument.

En SMS.
Et møtereferat.
En journalopplysning.
En faktura.
En tidligere forklaring.
En intern e-post.

Spør:
Hvordan ville jeg brukt dette dokumentet dersom jeg representerte motparten?

Hva ville jeg lest høyt?
Hvilken setning ville jeg satt på skjermen?
Hvilket bevistema ville jeg knyttet det til?

Så kommer det viktigste:
Hva er vårt saklige svar?

Hvis svaret bare er at dokumentet «ikke betyr noe», bør man teste den konklusjonen ekstra hardt.

Motpartens beste vitne

Det samme gjelder vitner.

Hvem på den andre siden har mest uavhengig kunnskap?

Det er kanskje ikke motparten selv.

En regnskapsfører, lege, nabo, prosjektleder eller offentlig ansatt kan ha en begrenset, men sterk observasjon.

Kartlegg:
Hva kan vitnet faktisk forklare fra egen kunnskap?
Hvilket punkt støtter dette?
Hva vil sannsynligvis være vanskelig å angripe?
Finnes kontekst vitnet ikke kjenner?

En god kryssforberedelse begynner med respekt for det vitnet faktisk kan bidra med.

Ikke gjør motparten dummere enn de er

En farlig psykologisk mekanisme i konflikt er moralsk forenkling.

Når man mener motparten har handlet urimelig, blir det lett å tro at også argumentene deres må være dårlige.

Slik er det ikke.

En person kan opptre kritikkverdig på ett område og ha et godt juridisk poeng på et annet.

En advokat bør derfor forsøke å skille personlig vurdering fra juridisk vurdering.

Formuler motpartens argument slik de selv ville godkjent det

Dette er en nyttig test.

Hvis motparten leste vår oppsummering av deres argument – ville de si:
«Ja, det er faktisk vår posisjon»?

Hvis ikke, har vi kanskje bygget en stråmann.

En korrekt motpartsmodell bør være så god at den i prinsippet kunne stått i deres prosesskriv.

Først da er det interessant å svare.

Steg én: gjør argumentet sterkere enn motparten selv har gjort

Noen ganger skriver motparten dårlig.

Det betyr ikke at det underliggende argumentet er dårlig.

Retten kan dessuten se juridiske spørsmål selv innenfor rammen av partenes prosesshandlinger, og dommeren kan stille spørsmål som gjør svakheten tydeligere enn motpartens advokat har gjort.

Advokaten bør derfor ikke basere klientens trygghet på at motparten har formulert seg svakt.

Spør hva argumentet kunne vært.

Steg to: test vårt svar mot den sterke versjonen

Deretter prøves klientens argument.

Holder rettskilden?
Har vi faktagrunnlag?
Kan beviset autentiseres?
Finnes et logisk sprang?
Bygger vi på en antakelse?
Er svaret avhengig av at retten tror på én person?

Hvis argumentet overlever den sterke versjonen, er det mer robust.

«Steelman» er noe annet enn å gi etter

Å bygge motpartens beste argument betyr ikke at advokaten skal være nøytral mellom partene.

Advokaten skal fortsatt fremme klientens interesser.

Forskjellen ligger i arbeidsfasen.

Internt bør analysen være åpen.
Eksternt skal advokaten argumentere klart for klientens rettslige posisjon innenfor faglige og etiske rammer.

En bokser trener mot motstand for å bli bedre i kamp. Motpartsanalysen har en lignende funksjon.

Del motpartens sak i juss, faktum og bevis

Et argument kan være sterkt juridisk og svakt bevismessig.

Eksempel:
Hvis faktum X bevises, følger rettsvirkning Y ganske klart.

Da bør vår strategi kanskje ikke være å bruke mest tid på Y.

Spørsmålet er X.

Omvendt kan faktum være ubestridt, mens rettsvirkningen er usikker.

Motpartsanalysen blir mye bedre når disse lagene skilles.

Finn det ene faktum som kan flytte saken

I store saker kan mange detaljer være omstridt uten å være avgjørende.

Motpartens beste argument har ofte ett eller to faktiske tyngdepunkter.

Hvis retten legger dette faktum til grunn, hva skjer da?

Dette er en svært effektiv stresstest.

Dersom hele saken kollapser ved ett negativt funn, bør advokaten vite det tidlig.

Test saken med ubehagelige premisser

En mulig metode er å si:

La oss anta at retten ikke tror klienten på punkt A.

Har vi fortsatt en sak?

La oss anta at dokument B tolkes mot oss.

Hva gjenstår?

La oss anta at vitne C ikke møter.

Kan kravet bevises?

Dette er scenarioanalyse i juridisk form.

Bruk motpartens argument til å prioritere bevisinnhenting

Motpartsanalysen bør føre til handling.

Hvis deres beste argument er at fristen ble endret muntlig, må vi undersøke:
hvem var i møtet,
finnes referat,
hva skjedde umiddelbart etter,
hvordan opptrådte partene senere?

Hvis deres beste argument er at klienten kjente til risikoen, må vi finne hvilke dokumenter som faktisk ble sendt klienten.

Slik blir motargumentet en oppskrift på hva som må undersøkes.

Bygg en motbevismatrise

For hvert av motpartens hovedpoenger kan advokaten ha:

Deres påstand.
Deres beste rettskilde.
Deres beste bevis.
Vårt svar.
Vårt motbevis.
Usikkerhet.
Hva som må undersøkes.

Dette er mer nyttig enn en generell mappe med «motpartens argumenter».

Vær ærlig dersom motpartens argument ikke har et godt svar

Noen punkter kan være reelt sterke.

Da er det profesjonelle svaret ikke å produsere retorikk.

Det kan være:
«Dette punktet mener jeg motparten står sterkt på.»

Deretter:
Kan saken vinnes på andre spørsmål?
Bør kravet snevres inn?
Bør det forlikes?
Kan konsekvensen begrenses?
Finnes en rettslig innvending?

En sak trenger ikke være tapt fordi motparten har ett godt poeng.

Men strategien må bygge på virkeligheten.

Se på sakskostnadene fra motsatt side

Motpartens beste argument gjelder ikke bare realiteten.

De kan ha en sterk sakskostnadsposisjon.

Har de gitt et rimelig tilbud?
Har vi utvidet saken unødvendig?
Har vi ført mange irrelevante bevis?
Har vi avslått en løsning som var bedre enn resultatet?

Tvistelovens kapittel 20 gjør prosessatferd og resultat relevant for kostnadsspørsmålet.

Dette bør inngå i strategien.

Hva vil dommeren spørre om?

En særlig god øvelse er å forestille seg dommerens kritiske spørsmål.

«Hvorfor står det motsatte i e-posten?»
«Hva er rettskilden for dette?»
«Hvem har egentlig observert hendelsen?»
«Hvorfor kommer dette beviset først nå?»
«Hvis klienten mente dette var mislighold, hvorfor fortsatte han avtalen i ett år?»

Hvis advokaten ikke har et godt svar i møterommet, blir svaret neppe bedre under press i retten.

Forliksforhandlinger blir bedre når motparten forstås

Man kan ikke forhandle effektivt uten å forstå hva den andre siden oppfatter som risiko og verdi.

Hva trenger de?
Hva frykter de?
Hvilket faktum gjør dem trygge?
Hvilket faktum gjør dem usikre?
Hva kan de ikke gi av prinsipielle grunner?
Hva kan de gi som koster lite for dem, men betyr mye for klienten?

Å bygge motpartens beste argument gir innsikt i deres beslutningssituasjon.

I foreldretvister må «motpart» brukes varsomt

Barnesaker er særlige.

Foreldrene er prosessuelle motparter, men barnet er ikke en premie i en konkurranse.

En analyse av den andre forelderens beste argument kan være spesielt nyttig nettopp for å komme ut av konfliktlogikken.

Hva er det mest plausible argumentet for at deres foreslåtte ordning kan være god for barnet?

Finnes reelle styrker hos den andre forelderen?

Hvilke bekymringer om vår klient kan retten forstå?

Denne øvelsen kan føre til bedre og mer barnesentrert argumentasjon.

I straffesaker er øvelsen asymmetrisk

Forsvareren kan bygge påtalemyndighetens beste argument for å teste saken.

Men forsvareren må ikke overta påtalemyndighetens bevisbyrde.

Spørsmålet er:
Hvis påtalemyndighetens sak presenteres på sitt sterkeste, er skyld da bevist utover rimelig tvil?

Det er noe annet enn:
Kan tiltalte bevise at han er uskyldig?

Grunnloven § 96 og EMK artikkel 6 nr. 2 beskytter dette grunnleggende skillet.

I fornærmedesaker er perspektivet et annet

Bistandsadvokatens rolle er ikke å være påtalemyndighet nummer to.

Samtidig kan det være viktig for fornærmede å forstå hvilke bevisproblemer saken kan møte.

En realistisk analyse av forsvarerens beste innvending kan gjøre klienten bedre forberedt på avhør og mulig utfall.

Det kan også redusere belastningen dersom saken senere henlegges eller ender med frifinnelse.

Unngå å bruke analysen til å påvirke forklaringer

Når advokaten kjenner motpartens beste argument, kan det være fristende å «fikse» klientens forklaring.

Det er en grense som ikke må krysses.

Klienten kan forberedes på temaer.
Dokumenter kan gjennomgås.
Tidligere uttalelser kan kontrolleres.
Usikkerhet kan avklares.

Men klienten skal ikke få et manus laget for å nøytralisere motargumentet.

Skriv et kort «motpartsnotat»

I større saker kan advokaten før hovedforhandling lage et internt dokument med tittelen:
«Saken mot oss».

Det kan inneholde fem sider uten ett eneste forsvarsargument.

Bare den beste mulige saken mot klienten.

Etterpå skrives:
«Vårt svar».

Dette tvinger frem intellektuell separasjon.

Les begge dokumentene dagen etter

Avstand har verdi.

Når man har arbeidet lenge med egen argumentasjon, kan den føles naturlig fordi den er kjent.

Et separat motpartsnotat gjør det mulig å lese saken på nytt.

Hvilket dokument virker sterkest?
Hvor er usikkerheten?
Hva må undersøkes mer?

Be en kollega angripe saken

I særlig viktige saker kan en «red team»-øvelse være nyttig.

En kollega som ikke har investert i teorien får oppgaven:
Finn fem grunner til at vi taper.

Ferske øyne ser ofte ting sakenes hovedansvarlige har normalisert.

Det samme prinsippet brukes i mange risikofag: en separat gruppe skal forsøke å bryte systemet før virkeligheten gjør det.

Husk at retten ikke kjenner historien slik klienten gjør

Klienten har levd gjennom konflikten.

For klienten kan et motiv virke åpenbart.

Retten møter dokumentene og forklaringene for første gang.

Motpartsanalysen kan derfor stille:
Hvordan ser vår handling ut dersom retten ikke kjenner alle de forklaringene vi tar for gitt?

Noen ganger viser dette behovet for bedre dokumentasjon.

Andre ganger viser det at klientens intuitive fortolkning ikke kan bevises.

Skille mellom «godt motargument» og «sant motargument»

At motpartens argument er juridisk sterkt betyr ikke at det er faktisk riktig.

Advokaten kan si:
«Hvis retten legger dette faktum til grunn, har de et godt rettslig poeng. Vår oppgave er derfor å vise hvorfor dette faktum ikke bør legges til grunn.»

Dette er en mye klarere strategi enn å blande faktum og juss.

Hva hvis begge sider har gode argumenter?

Da har man identifisert en reell tvist.

Noen saker er vanskelige fordi ingen av sidene er useriøse.

Avtalen er tvetydig.
Bevisene peker i flere retninger.
Rettstilstanden er uklar.
To hensyn står mot hverandre.

I slike saker bør rådgivningen reflektere usikkerheten.

Skråsikkerhet er ikke et kvalitetsstempel.

Motpartsanalysen kan avsløre at klientens mål bør endres

Kanskje full seier var urealistisk.

Kanskje et delkrav er sterkt.
Kanskje en praktisk løsning er bedre.
Kanskje saken bør snevres inn.
Kanskje tiden er inne for forlik.

Dette kan være den viktigste gevinsten.

En praktisk arbeidsrekkefølge

Før saken anses ferdig forberedt:

Formuler motpartens påstand.
Finn deres beste rettskilde.
Finn deres beste faktum.
Finn deres beste dokument.
Finn deres beste vitne.
Identifiser vårt svakeste punkt.
Anta at retten går mot oss på dette punktet.
Test om saken fortsatt holder.
Finn hvilke nye bevis som kan endre analysen.
Vurder kostnads- og forlikskonsekvensen.

Deretter bygges klientens svar.

Hva øvelsen ikke skal bli

Den skal ikke bli handlingslammelse.

En advokat kan analysere enhver sak til den virker usikker.

Det finnes alltid risiko.

Poenget er ikke å eliminere den, men å forstå den.

Når analysen er gjort, må advokaten også kunne anbefale en retning.

Den sterkeste saken tåler motstand

Det finnes en viktig forskjell mellom å være overbevist og å ha undersøkt hvorfor man kan ta feil.

Den første tilstanden føles trygg.

Den andre gir bedre beslutninger.

Ved å bygge motpartens beste argument tvinger advokaten seg selv til å se saken slik den kan bli sett fra rettens side.

Man oppdager hvilke dokumenter som virkelig er farlige, hvilke rettskilder som må håndteres, hvilke fakta som ikke kan tas for gitt og hvilke deler av klientens posisjon som faktisk er robuste.

Dette er ikke å arbeide for motparten.

Det er å sørge for at motparten ikke blir den første som viser oss hvor saken vår er svak.

Skill mellom hva motparten må bevise og hva de bare trenger å svekke

Motpartsanalysen blir mer presis dersom man identifiserer funksjonen til hvert argument.

Noen argumenter skal etablere et selvstendig faktum. Andre skal bare svekke vår bevisføring.

I en erstatningssak kan saksøkte for eksempel ha to helt forskjellige strategier:
For det første å bestride at ansvarsgrunnlaget er oppfylt.
For det andre å akseptere at det kan foreligge ansvar, men angripe årsakssammenheng eller tapsutmåling.

Hvis advokaten bare forbereder seg på det første, kan saken bli overrasket av det andre.

I straffesaker er dette enda tydeligere. Forsvareren kan peke på svakheter uten å bevise en full alternativ historie. Påtalemyndighetens bevis må stå på egne ben.

Motpartens beste argument kan derfor være langt mer beskjedent enn klienten tror:
«Vi trenger ikke vise hva som egentlig skjedde. Det er tilstrekkelig at saksøker ikke har bevist sin versjon.»

Dette er ofte et sterkere argument enn en spekulativ alternativ fortelling.

Se etter interne spenninger i egen argumentasjon

En parts sak kan bestå av flere argumenter som hver for seg ser gode ut, men som ikke passer godt sammen.

Eksempel:
Klienten anfører prinsipalt at det aldri ble inngått en avtale.
Subsidiært hevdes at avtalen ble misligholdt av motparten.

Begge anførsler kan juridisk sett fremmes subsidiært. Men faktum som brukes til å støtte den ene teorien kan gjøre den andre mindre troverdig dersom skillet ikke håndteres tydelig.

Motpartens beste angrep kan da være å vise hvordan klientens faktiske fortelling skifter etter hva som er mest fordelaktig.

En sterk forberedelse spør derfor:
Er våre alternative anførsler juridiske alternativer, eller krever de også faktiske versjoner som står i spenning?

Hvis flere alternativer skal føres, bør det være klart hvorfor.

Test kronologien fra motsatt perspektiv

Tidslinjen kan brukes som en særlig effektiv motpartsøvelse.

Lag først klientens kronologi.
Lag deretter en ny kolonne:
«Slik vil motparten tolke denne hendelsen.»

Et varsel kan fra vår side være:
«Klienten forsøkte å løse problemet.»

Motparten kan si:
«Varslet kom først etter at kravet var bestridt og ble skrevet med tanke på prosess.»

En sen anmeldelse kan fra én side forklares med frykt og belastning.
Fra den andre kan tidspunktet brukes til å reise spørsmål om hvorfor påstanden kom akkurat da.

Poenget er ikke å velge tolkning mekanisk.

Poenget er å gjøre det synlig at den samme kronologien kan få ulik mening avhengig av hvilke premisser som legges til grunn.

Identifiser argumenter som retten kan komme på selv

Partene styrer mye av rammen i sivile saker, men dommere er juridisk skolerte og analyserer materialet selv.

Advokaten bør derfor spørre:
Finnes det en åpenbar svakhet som ingen av partene så langt har formulert særlig godt?

Det kan være en rettslig kvalifikasjon, en logisk brist eller et spørsmål om bevisets rekkevidde.

Hvis advokaten bare forbereder seg på ordlyden i motpartens siste prosesskriv, kan man være dårlig forberedt på spørsmål fra retten.

Les klientens beste dokument som om det var motpartens

Dette er en nyttig disiplin.

Ta dokumentet man selv mener er avgjørende og let aktivt etter begrensningene.

Er formuleringen tvetydig?
Er dokumentet skrevet av klienten selv?
Er det en bekreftelse som aldri ble besvart?
Er det sendt etter at konflikten oppstod?
Mangler vedlegg?
Finnes en formulering i samme dokument som trekker den andre veien?

Sterke dokumenter blir ikke svakere av at man kjenner begrensningene.

Tvert imot blir prosedyren mer troverdig når advokaten ikke overdriver.

Skille mellom motpartens beste sak og verste tenkelige sak

«Red team»-arbeid kan også gå for langt.

Hvis advokaten konstruerer alle mulige teoretiske innvendinger, kan en god sak fremstå håpløs.

Motpartens beste argument bør være både sterkt og realistisk.

Det bør ha støtte i:
faktum,
rettskilder,
bevis,
eller en naturlig slutning retten faktisk kan tenkes å trekke.

Hypotetiske ekstremrisikoer bør holdes atskilt fra sannsynlige angrep.

Hva lærer analysen om prosedyren?

Når motpartens beste sak er bygget, blir det lettere å prioritere prosedyren.

Advokaten bør ikke nødvendigvis bruke mest tid på punktene hvor klienten allerede står åpenbart sterkt.

Tiden bør brukes på de avgjørende tvilspunktene.

Hvis motpartens beste argument gjelder ett dokument, må det dokumentet håndteres eksplisitt.

Hvis det gjelder én rettsregel, må rettskildebildet forklares.

Hvis det gjelder klientens skiftende forklaring, bør dette møtes åpent i stedet for å håpe at retten ikke legger merke til det.

En god motpartsmodell forbedrer også klientrådet

Etter analysen kan rådgivningen bli konkret:

«Hvis retten aksepterer deres tolkning av punkt 7 i avtalen, er vi utsatt.»

«Hvis vitnet forklarer det som står i det samtidige referatet, øker risikoen.»

«Hvis vi får dokumentert X, svekkes deres beste argument betydelig.»

Dette er langt mer nyttig enn generelle formuleringer som «saken er usikker».

Klienten får vite hvor usikkerheten bor.

Den profesjonelle gevinsten

Å bygge motpartens beste argument er en øvelse i intellektuell redelighet.

Den minner advokaten om at klientens versjon ikke blir sann fordi man representerer klienten.

Den minner om at en rettskilde som støtter oss kan ha grenser.

Den minner om at et dokument som ser dårlig ut kan ha en forklaring – men forklaringen må undersøkes.

Og den gjør advokatens endelige argumentasjon skarpere fordi den er bygget med kunnskap om hva den må tåle.

Når saken til slutt presenteres for retten, skal ikke motpartens sterkeste poeng komme som en overraskelse.

Det bør være et punkt advokaten allerede har sett, forstått, undersøkt og vurdert konsekvensen av.