I norsk rett finnes det flere mekanismer som gjør at rettigheter og krav kan falle bort, og dette kan skje både gjennom formelle regler som foreldelse av fordringer og hevd av eiendomsrett, og mer uformelt gjennom det ulovfestede passivitetsprinsippet. Dette prinsippet innebærer at man kan miste retten til å gjøre krav gjeldende dersom man forholder seg passiv overfor andres handlinger, og det er spesielt relevant når det gjelder fordringer, ugyldighetsinnsigelser, misligholdskrav, og protester mot urettmessige handlinger.

Men hva vil det egentlig si at man mister en rett på grunn av passivitet, og når kan det skje?

1. Hva er passivitetsprinsippet?

Passivitetsprinsippet er ulovfestet, noe som betyr at det ikke er kodifisert i noen lov. I stedet er prinsippet utviklet gjennom rettspraksis og bygger på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Dette prinsippet er aktuelt på tvers av ulike livsområder, og Høyesterett har uttalt at det kreves «sterke grunner» for at eiendomsrett skal anses som tapt på grunn av passivitet. Dette betyr at det ikke er noen klare regler for når passivitet fører til tap, men at det må gjøres en konkret vurdering basert på partenes adferd og situasjonens helhet.

2. Når kan man miste en rett på grunn av passivitet?

I rettspraksis er det trukket frem flere momenter som kan ha betydning for om retten eller kravet anses som tapt ved passivitet:

a) Partenes adferd og forventning

Dersom partene har handlet på en måte som signaliserer at retten ikke lenger gjøres gjeldende, kan det tilsi tap av retten. Et klassisk eksempel er når en sameier bruker en eiendom som om han er eneeier, uten protester fra de øvrige sameierne. I slike tilfeller kan passivitet tolkes som at de andre sameierne har gitt avkall på sin rett. Tilsvarende kan en forbruker som har mottatt en mangelfull leveranse miste retten til å kreve utbedring hvis vedkommende unnlater å klage og dermed signaliserer aksept av leveransen.

b) God tro hos motparten

Hvis motparten har handlet i god tro om at ingen krav eksisterer eller at de er gyldige eier av en eiendom, vil dette kunne styrke en passivitetsinnsigelse. Her vil retten ta hensyn til hva den passive parten kunne ha gjort for å forhindre at motparten opparbeidet seg en slik forventning.

c) Festnet tilstand og investeringer

Passivitet kan også føre til tap av rettigheter hvis den passive parten ser at motparten legger ned tid, penger eller innsats basert på antakelsen om at det ikke finnes noen krav. I slike tilfeller forventes det at den reelle rettighetshaveren reagerer. Hvis en ikke reagerer, kan det anses utilbørlig å komme med krav senere.

d) Tidsaspektet

Tiden som har gått, vil også spille en rolle. Jo lenger man venter med å gjøre et krav gjeldende, desto større sjanse er det for at retten kan anses som tapt. Men det finnes ingen fastsatte frister for hvor lenge passivitet må pågå før et krav faller bort, noe som gjør at også tidsmomentet blir en del av den helhetsvurderingen retten må gjøre.

e) Rimelighetshensyn

Rettsvesenet i Norge legger stor vekt på rimelighet i vurderingen av om en rettighet eller et krav skal anses som tapt. Hvis resultatet av passivitet fremstår som urimelig, kan domstolen være tilbøyelig til å gjøre unntak. For eksempel vil tap av rettigheter ved passivitet lettere kunne aksepteres i saker hvor det dreier seg om mindre verdier enn i saker med store verdier.

3. Forholdet til lovfestede passivitetsregler

I tilfeller hvor det finnes lovfestede regler for foreldelse eller reklamasjonsfrister, er det som regel disse som gjelder. Passivitetsprinsippet kommer ofte ikke til anvendelse når det finnes klart lovverk. Lovens frister anses som en balanse som er bestemt av lovgiver, og derfor vil lovreglene normalt veie tyngre enn det ulovfestede passivitetsprinsippet i slike situasjoner.

Oppsummering

Passivitetsprinsippet gir en viktig, men ofte kompleks ramme for vurderingen av når rettigheter og krav går tapt på grunn av inaktivitet. Retten gjør her en helhetsvurdering som bygger på blant annet partenes adferd, god tro, tidsforløp, og rimelighet. Prinsippet fungerer som en sikkerhetsventil for å sikre rettferdighet, men det krever at det foreligger «sterke grunner» for å miste en rettighet eller et krav. For privatpersoner og bedrifter er det derfor viktig å være klar over at unnlatelse av å reagere på tid kan innebære en risiko for å miste verdifulle rettigheter.